2001 vi er begge malere fra det 20 rhundre. Hvordan fles det skulle fornye seg i et nytt rtusen? Oss gamle gubber i mellom.

" .like any old day this ever been..
The sun is going up and then, the sun is going down." ( Grateful Dead )
For meg ligger den strste forskjellen i kalenderens tallkombinasjon og sprsmlet om mulig fornying handler like mye om perfeksjonering , fordypning og foredling av prosjekter man av og til mistenker for vre uten videre mening spesielt nr man ser det i skyggen av 11 sept. 01.
Men der har blitt skrevet stor poesi etter Auschwitz uansett hva Adorno mente.
Kunstens forandring og fornyelse vil de yngre generasjonene st for og s fr vi gubbjvler heller konsentrere oss om polere prosjektene vre frem til kistelokket skrues p.
I dette synes jeg det ligger en logisk og vakker symmetri.

Apropos kistelokk , noen teoretikere og kunstnere har ofte gjentatt utsagnet om maleriets dd. Men er det ikke pfallende hvordan slike imperativer lett blir til fascistiske kunstsyn, avskjringer mot forbudsoner. Innholdet i forbudsonene forandrer seg over tid mens utsagnenes karakter forblir de samme.

Dette ddspostulatet dukker jo opp med jevne mellomrom og jeg forundres over at det tilsynelatende har slikt nakkegrep p det norske teoretiker/kritiker/kuratorkorpset.
Der finnes nok representanter for denne tanken i New York ogs, men i det totale utbudet av tilgjengelig kunst hvor ogs maleriet er synlig og tydelig tilstede, er de like hrbare som et sukk p Yankee Stadium under en World Series kamp mellom Yankees og Mets. Er dette et resultat av penhet og genersitet, eller handler det om en markedsbeskyttende enighet som flge av maleriets tunge posisjon som "commodity"?
Skillelinjen gr ikke mellom maleri og det "andre" men mellom contemporary eller noncontemporary og det gir alle strre bevegelsesfrihet.
I flge Mao Tse Tung er det en stor re bli angrepet av sine fiender.
Det betyr at man representerer status, attraksjon og verdi og maleriet som praksis er verd forsvare.
Maleriet har til i vre dager innehatt en sterk posisjon som visuell og holdningsskapende generator.
Ny teknologi og Media har forrykket den tradisjonelle balansen og det er noe maleriet pent m finne seg i. Tidene forandrer seg.
Om tiden gr den ene eller annen vei er spennende fabulere over, men for min egen del begynner jeg fatte yeblikkets posisjon i tidsmysteriet. Der har de kvikke stuntene mot medias belysning en klar fordel.
Maleriet er et langsomtvirkende medium. Det erfarer alle som har bra malerier tilgjengelig, og det har ogs det fortrinn er at det teknisk tler publikumsbruk i mangfoldige generasjoner som igjen betyr en direkte rapportering om vr samtid.
Men der finnes nok av dd eller halvdd kunst, ogs innen maleri.
Det er heller ikke nok med be om offentlig sanksjonering av maleri som gyldig disiplin p kunstscenen.
Malerne m selv ta ansvaret for utvikle et maleri som ogs kan bli hrt i en dagsaktuell sammenheng.

S vidt jeg kan se er det ingenting som beviser at tiden og kunsten beveger seg synkront fremover i fremskrittets favr. For meg ser det ut til at kunsten er en lateral bevegelse i forhold til tidens fremdrift. At vi via kunsten beveger oss inn i de sprsmlene som krysser tiden, gud og historien. En ekspansiv og metafysisk utvidelse som bryter mot kulturgrenser. Du var nylig i lateral bevegelse fra New York til Bejing, og er tilbake med innblikk fra ytterpunktene s si. Hva ser du i dette mellomrommet.

Du m ta med syd/nord-problematikken ogs i sprsmlet ditt om de laterale bevegelsene, og da vil det ogs handle om Afrika som jeg har gleden ha opplevd flere ganger. Afrika vil gjre seg sterkere gjeldende innenfor hele spekteret av kunstuttrykk ogs p en moderne arena.
Selv om de sentrale linjene i maleriets euroamerikanske utvikling ikke er forankret i den lokale historien er det en av drene til ideen om kunst som individuell eller samfunnsmessig katalysator og som hel eller delvis spesialisert profesjon.
Afrikansk musikk er allerede sterkt tilstede, og de andre samtalene er i gang.
Kina som har en sterk maleritradisjon og med 50 rs mer eller mindre isolasjon fra deltakelse i debatten jobber de ogs med justere gapet i forhold til den vestlige maleritradisjon.
Mangler, brister og brudd i en historisk tradisjon kan kanskje inneholde de fortrinn som gir ny energi til alle kunstneriske disipliner.
Jazz er en bekreftelse p fruktbare mter mellom kulturer, og orientalsk filosofi og kunst er et korrektiv til vestlige tankebaner.

Vr generasjon, jeg tenker p min og din rgang, er n spent som en bue mellom Auschwitz og World Trade Center, og med Gud, maleriet og historien erklrt dde driver vi allikevel p og maler. Ligger det ikke her ogs en forlsende symmetri, en slags balansegang i kaos?

Er ikke mye av den kunst vi kjenner fra historien skapt i slagskyggene av de verste redsler og katastrofer?
Hvilke psykologiske rsaker eller terapeutiske behov ligger som bakteppe for at kunstnerne skaper midt i helveteslarmen kan jeg ikke gi noe eksakt svar p. En ting er sikkert, bare gruble p jvelsskapen frer ingensteds hen. Hver og en fr handle i forhold til egen overbevisning s lenge man er villig til ta konsekvensene av det.
Personlig er jeg s mye av en malerjunkie at bildene sannsynligvis er det siste jeg ser fr skuta gr ned.
Balansering i kaos? Jeg kjper den og det m jo bare bli tittelen p min fryktede men enn uskrevne selvbiografi.

Om et r skal du slutte som professor p Statens Kunstakademi etter nesten 10 r i systemet. Hvordan tror du det gr? Er det kanskje like vanskelige slutte for en professor som det er for en student som begynner p akademiet?

Nr man gleder og gruer seg til noe kalles det gjerne spent forventning.
Etter hvert som jeg er blitt eldre er bekymringene mindre bortsett fra frykten for hjerteattakk, kreft eller impotens. Jeg gleder meg til arbeide full tid som kunstner igjen Jeg registrerer at det er en annen vegetasjon i landskapet og det kommer til bli utfordring nok finne frem til en overlevelsesstrategi som gir meg muligheter til fulltids kunstnerisk virke. Jeg har i ti r vrt institusjonspriviligiert samtidig som jeg har gjort en oppgave i bytte for Statens brd. Jeg har likt kombinasjonen av undervise samtidig som jeg hele tiden har vrt produktiv p atelieret.
Det er et privilegium jobbe med og i nrkontakt med yngre mennesker som har sin mte snu speilene p. De kommer selvflgelig fra en helt annen planet enn vi eldre gjr men det er heldigvis en toveis greie og vi trr i den samme verden alle i hop.
De beste yeblikkene innenfor institusjonen er nr de hierarkiske rollefunksjonene reduseres og der oppstr en slags utvekslingsatmosfre, en ren byttehandel mellom lrer og student, hvor lrerens kunnskap, oversikt, metode og erfaring byttes med studentenes nysgjerrighet, rettferdighetssans, og tradisjonsuavhengige energi.
Dette er sm demokratiske pustehull uforstyrret av hierarkiets rollefordelinger.
Man fr ogs merkelige mter med seg sjl. Jeg kan erindre, kjenne meg igjen og identifisere meg med studentenes problemstillinger samtidig som jeg noen ganger hrer saksfornuften til avdde forfedre automatisk komme rennende ut av munnen min.
Jeg har to semestre igjen p Statens kunstakademi som jeg ser frem mot, men nr tiden er inne skal jeg ta pent farvel, takke for meg og g plystrende ut dren samtidig som jeg gleder meg over studentenes fremgang og at avgangsutstillingen ved Statens kunstakademi har blitt en referansefaktor i norsk kunstliv.
Tiden ved Statens kunstakademi/Kunsthgskolen i Oslo ville jeg ikke vrt foruten, jeg har lrt utrolig mye og er trygg p en fortsatt utvikling av akademiet til en virkelig tung kunstutdanning.

Du har stilt ut jevnt igjennom akademitiden og det gjr du ogs n p Kunstnerforbundet. Jeg ser spor av noen nye takter. Hvordan opplever du selv utstillingen?

Tilbudet om utstillingen i Kunstnerforbundet kom akkurat i en periode da jeg selv grublet over maleriets ddskramper. Hvordan er det mulig revitalisere maleriet? Er det ndvendig?
Og hva m ligge til grunn for eventuell revitalisering? Handler det om mestre et hndverk i takt med problematisering av formale og innholdsmessige aspekter?
Eller ligger lsningen i begrepet "Painting in the Extended Field"?
Spreng grensene for maleriets tradisjonelle begrensninger. F det ut av blindrammen, ned av veggen, ut p jordet, opp p mnen og inn i hodene vre.
Eller er det vre egne hemninger og rituelle konvensjoner vi m vge rikke p?
Hvis vr kunstneriske utfoldelse skal basere seg p en snev av frihet m det mest fruktbare vre at der foreligger en slags kritisk penhet i alle grenseomrdene.
Mulighetene er legio. (Gammelt LYN gruppe ord.)
Personlig s forsker jeg skjerpe min forstelse av maleriets grunnleggende virkemidler samtidig som jeg forsker skubbe litt p de grensesteinene jeg selv har satt opp som et vern mot det vakum som oppstr i krysset mellom maleriets muligheter og maleriets historie og tradisjon.
S langt det er mulig, er jeg godt fornyd med store deler av utstillingen. Har ftt klargjort en del av problematikken og ser nye spor jeg er i gang med.
Det er vanskelig male, men det er verre la det vre.
En fordel kan det jo da vre at livet har utviklet meg til en seig jvel.


Copyright Jan Valentin Sæther og Arvid Pettersen (tekst), BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing 2001
Kunstverk: Arvid Pettersen 2001. Fotografier: Eivind Lentz 2001

rg. 1, nr 3 (november 2001)

Arvid Pettersen: Tribeca. Foto: Eivind Lentz

Arvid Pettersen: Tribeca. Foto: Eivind Lentz

Arvid Pettersen stiller for tiden ut i Kunstnerforbundet (nettsider: www.kunstnerforbundet.no).
Les BarokkMinimalists anmeldelse av utstillingen i dette nummeret: KLIKK HER. (Her finner du også flere bilder fra utstillingen.)

 

 

MÅNEDENS KUNSTNERPORTRETT

A R V I D   P E T T E R S E N

Et e-postintervju

av Jan Valentin Sæther (jan@barokkminimalist.com)