Hvor mange farger kan det hvite blandes med, før det ikke lenger er hvitt?
Hvor urent kan det rene bli, før det ikke lenger kan kalles rent?
Hvor rotete og tilfeldig kan det geometrisk strukturerte bli, før det ikke lenger innehar en geometrisk orden?

Dette er spørsmål jeg stiller meg, under beskuelsen av Arvid Pettersens storslåtte malerier i overlyssalen i Kunstnerforbundet. Et gråhvitt lys flommer ned i salen og på de hvite veggene henger tre store malerier, et i mellomstørrelse, en serie på fire små, pluss ti bittesmå som er malt inne i sardinbokser. Jeg hadde egentlig ikke tid til å gå på utstilling denne søndagen, men fant ut at jeg skulle ta en svipptur og gi Pettersen ett minutt til å gripe fatt i meg. Jeg ble værende en time og reflektere over det hvites grenser, stemninger, farger og vesen!

I utgangspunktet er det nok noen som rister uforstående på hodet av disse maleriene (jf. Gunnar Danbolts uttalelser fredag 9/11 på P2 om nordmenns umodne kunstsmak i forhold til svenskene. Blomquist selger mest 1800-talls malerier!). Anvendt (gjennomsnittsnordmannens smak, altså) på Pettersen, kan man tenke seg følgende reaksjon:

Hm.. er dette kunst?! Det er jo bare litt farger og streker i hytt og vær og ferdig med det!

Det ser ut som en gammel vegg som er malt og tapetsert om og om igjen av en slurvete kar som aldri har giddet å skrape skikkelig bort det forrige laget!

En slik uttalelse høres veldig ignorant ut for kunstkjennere, men underlig nok er den ganske utbredt. Derfor er det en stor utfordring å prøve å forklare hva slags opplevelse en slik utstilling kan gi.

La meg gå tilbake til mine utgangsspørsmål. Å tematisere det blandete og å sette spørsmålstegn ved hvite og rene, er svært sentrale postmoderne temaer. Jeg opplever Pettersen som en maler som står på skuldrene til de store abstraktekspresjonistiske malerne i forrige århundre, som Barnett Newman, Mark Rothko og Jackson Pollock. I likhet med disse er det maleriet qua maleri, flate qua flate, som er i fokus for Pettersen. Målet er at lerretet skal anta en form og en farge som gjør at det fungerer som hvilende i seg selv. Maleriet innehar sin egen metafysikk, sin egen verden. Men slik jeg ser det, er dette en utilstrekkelig tolkning av Pettersen. Det er nemlig ikke bare maleri det dreier seg om. Titlene røper en figurativ forankring: On Greenwich Street; On Lafayette; On Delancey; Langs Jæren; Rundt Lindesnes; etc. Jeg tenker at disse bildene er oppstått fra sanseopplevelser som så er transformert til et malerisk, abstrakt uttrykk. Det som er formidlet, er ikke det konkret sansede, men følelsen og sinnsstemningen som er igjen etter det sansede. Heller ikke dette er imidlertid nok til å skape et godt maleri. Maleriene er ikke bare ekspressive og kaotiske. Kunstneren har hatt et prosjekt som han har ønsket å utforske, og han har gitt seg selv faste ytre rammer for dette prosjektet. Det er på denne bakgrunn spørsmålene om det hvite og det renes grenser og begrensninger trer frem.

Sophia Kalkau (Æstetik..at svare verden igen med værket, Basilisk 1997) sier om den kunstneriske prosess: Kunst skapes i en åpen situasjon, en situasjon som danner bakgrunn for det neste inngrepet eller for en serie av inngrep. Rommet blir mer og mer tett; mindre og mindre spillerom tillates. Handler kunstverket i begynnelsen om noe i verden, så handler verket, som det skrider frem, mer og mer om seg selv, om former, som er avhengige av andre former. Et estetikkens spill løsrevet fra verden; kunstverket har skilt seg ut.

Maleriene til Pettersen skiller seg nettopp ut som egne, selvstendige estetiske uttrykk. Men det viktige premisset for dette, er at kunstneren har hatt noen faste rammer og premisser han beveger seg innenfor. For meg handler disse premissene om hvithet, renhet, balanse og struktur. Prosjektet består av å utfordre disse konseptene og undersøke hvor mye de tåler av sine motsetninger.

De store bildene inneholder alle stort sett de samme fargene: Det går i hvitnyanser, brunt, orange, grønt, blåfarger. Det er store hvite felt som er brutt opp av spettete, rennende eller ensfargede felt med disse andre fargene. Alle kan de minne om hvitkalkete murvegger der lag på lag med annen og gammel farge skinner i gjennom der hvitkalken har flasset av.Tross denne likheten: De store bildene er svært forskjellig hva stemning angår. I On Lafayette er det urbanitetens litt dystre bilde som kommer frem; det hvite er brutt opp av brune og orange flytende stråler og flekker. Fremdeles er det hvitt, men det er dystert og melankolsk hvitt. I On Delancay er det derimot det lekne og barnlige, lystige bylivet som kommer frem. Det hele er hvitt, men det er brutt opp av mer lekne orange og grønne felt og streker plutselig skimtes et vinglass inne i den komplekse figurasjonen og rødvinsrusen brer seg utover og blander seg med det hvite og det rene.

Tribeca er det siste av de store hvite bildene. Dette er min favoritt. Det kombinerer på mesterlig vis det geometrisk strukturerte med det kaotisk utflytende. To av bildets sider har en slags ramme: Øverste listen er delt inn i åtte like lange lister, som er røde, hvite og blå. Nedover på venstre side var det en lang rosa list. Det rosa bryter og gjør oppgjør mot de nasjonale kontrastene og setter rammene for et annet univers. Selve bildet, er som alle de andre, satt sammen av kvadratiske flater. Også her er det store hvite felt som brer seg utover. Men ofte blir det hvite skitnet til av andre farger, som så plutselig tar over, i et stort blodig rødt felt, eller i orange og sorte felt. Det minner meg om et landskap sett fra luften. En stor blå flekk peker seg ut som en innsjø. Men likevel vil jeg si at bildet er hvitt!

Jeg tenker på "Art" av Yasmina Reza der Yvan påstår at han ser mange farger i det hvite maleriet, hvorpå Marc harselerer med ham og sier at han ikke eier konsistens: "Tu es un être hybride et flasque".. Bakgrunnen er at han mener Yvan er servil, og forteller at han ser farger bare for å tekkes Serge, som har kjøpt det rådyre maleriet. Kanskje Petersen har malt de fargene som Yvan påstår at han ser i det hvite maleriet?! For å hjelpe oss fantasiløse og konservative nordmenn til å sette pris på minimalistisk moderne kunst?

Det er en ekstrem kyndighet og konsentrasjon om balanse, form og farge som blir demonstrert i disse maleriene. Det som i utgangspunktet kan fortone seg som det villeste kaos og det mest ustrukturerte kaos, blir til syvende og sist innhentet av rasjonalitetens ordnede prinsipp, her i kraft av det hvite og det balanserte.

Pettersen stiller også ut sardinbokser montert på en grå bakgrunn som alle er fylt med oljemaling. Her er det lyset fra forskjellige landskap som er forsøkt fanget inn. Personlig synes jeg Pettersens mesterlige form og fargesans kommer bedre til rette på de store formatene, men Langs Jæren-boksen utstråler klart dette "Jærske" møtet mellom den flate horisonten, havet og himmelen.

I de litt større Hypotetiske møter i murforbindelser er det 60-talls brunfarger som ligger i fete og tette lag på hvite gips(?)-plater. Plutselig slår de en sprekk og rosa hakk kommer til syne i overgangene. Det er det hypotetiske i nedbrytningsprosessen som står sentralt. De nye mulighetene som oppstår med nødvendighet når livet går sin skjeve gang over sprukken jord?

Pettersens bilder gir en stor assosiasjonsrikdom. I dette samtidig svært komplekse og balansert formede, forener han de mest forskjellige begreper. Der jeg føler at Per Barclay klarer å fortelle alt om livets kompleksitet i form av grønn og brun skog, føler jeg at Pettersen forteller om dette forunderlige og mangefasetterte livet i form av skitten snø! Men denne snøen bærer sommerens farger i seg. Hvor skitten kan snøen bli før den ikke lenger er hvit? Hvor mange sidesprang kan vi gjøre i livet uten at det faller helt sammen, og vi mister fullstendig retningssansen? Det virker som Pettersen har en ganske stor tåleevne.

Kanskje er svarene på disse spørsmålene at det egentlig ikke er noen grense. Det hele kommer an på hvor sterkt det ordnede prinsippet er og hvor stor fleksibilitet man har. Så lenge kaoset fremkommer av en indre nødvendighet (dette var et viktig poeng for Wassily Kandinsky, se Formens problem, 1912), bærer selve sette kaoset, det urene og det blandete, et ordens-prinsipp i seg. Maleriene er vellykkede når det kaotiske har skilt seg ut i forskjellige former og farger som spiller mot hverandre i maleriets egen verden og skaper en harmoni der.

Fra det som har vært sanseinntrykk fra fjord, hav og storbygater, har Pettersen skapt en kunstnerisk helhet som danner sin egen verden, med sine egne lover. Det er en moden og reflektert kunstnerisk prosess som har satt sine spor spor som gjør meg glad i sine trassige forsøk på å insistere på det renes urenhet, eller det urenes renhet på det hvites fargerikdom og fargenes hvithet. BarokkMinimalist anbefaler disse maleriene sterkt!

Arvid Pettersen: On Lafayette. Foto: Eivind Lentz

 

 

 

 

 

 

 

Arvid Pettersen. On Delancey. Foto: Eivind Lentz

 

Arvid Pettersen: On Greenwich Street. Foto: Eivind Lentz

 

Arvid Pettersen: Tribeca. Foto: Eivind Lentz

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Copyright Gry Solbraa (tekst), BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing 2001
Kunstverk: Arvid Pettersen 2001, fotografier: Eivind Lentz 2001

rg. 1, nr 3 (november 2001)
Arvid Pettersen: On Lafayette. Foto: Eivind Lentz
Arvid Pettersen: On Delancey. Foto: Eivind Lentz
Arvid Pettersen: On Greenwich Street. Foto: Eivind Lentz
Arvid Pettersen: Tribeca. Foto: Eivind Lentz

 

A R V I D   P E T T E R S E N

Hva er grensene for renhet?

Kunstnerforbundet, 27. oktober 25. november 2001

av Gry Solbraa (gry@barokkminimalist.com)

 

Les også intervjuet med Arvid Pettersen i dette nummer av BarokkMinimalist: KLIKK HER
Kunstnerforbundets hjemmesider: www.kunstnerforbundet.no