BAROKKMINIMALIST
Årg. 1, nr 4-5 (des 01/jan 02)

Liza Lous (f. 1969) to perlebesatte installasjoner kan nå sees på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. De to installasjonene består av et interiør i form av et kjøkken (Kitchen) og en liten hageflekk (Back Yard) hhv. fra 1991-95 og 1995-97.

Kitchen (1991-95) er et fyrverkeri av farger og mønstre. Absolutt alt er dekket med perler! Fra gulv, gardiner, tapeter til det som skal illudere rennende vann i oppvaskkummen med oppvask, røren i miksmasteren og den oppslåtte kokeboken med de krøllete sidene. Kjøkkenbordet med tallerkener fylt med frokostblanding og selv pakkene med frokostblanding. Alt er blitt omhyggelig dekket med perler i ulike størrelser, farger og fasonger, - runde, ovale, avlange osv. Kjøkkenet er utformet som et lite titteskap hvor man kan beundre alt, bak et glass-stengsel. Gjennom tre små vinduer som er inkorporert i kjøkkenets tre lukkede vegger kan man ta kjøkkenbordet og oppvaskbenken i nærmere øyesyn. Det er en slik frodig overflod av farger og mønstre at øyet hele tiden finner nye detaljer, - perlebesatte vel å merke.

Back Yard (1995-97) er en glitrende kunstig liten hageflekk som med sine klare og gnistrende unaturlige farger virker som et "fata morgana" i det kjølige museumsinteriøret. Her er blomster med bier (!), et ferdig dekket bord med mat og drikke, en grill, et tre, en gressklipper og et tørkestativ med noe klestørk på snorene. Også i denne installasjonen er alt blitt dekket på den mest kunstferdige måten med perler i alle former, fasonger og mønstre. Gressets intense grønnfarge og lange individuelle gresstrå er kanskje blant det som fascinerer mest. Den veltede Colaboksen, hvorfra innholdet renner ut og nedover duken, gjør at man må stopp opp og tenke igjennom om dette faktisk er perlebesatt, - noe det faktisk er. Man beveger seg rundt kunstverket og drister seg innenfor "sikkerhetssonen", der konstateres det med mysende nysgjerrighet at de lange remsene av perler, som er limt på alle gjenstandene, er lagt i sirkler og mønstre som får lyset til å spille.

Det er to fascinerende installasjoner hvor man tar seg i å gå måpende rundt og finner det spennende å finne stadig nye og besnærende ting og detaljer utført i og dekket med perler. Imidlertid mener jeg at det er nettopp dette faktum som styrker men samtidig også svekker Liza Lous verk. Den største trekkraften overfor publikum og betrakteren blir betrakterens egen fascinasjon over det voldsomme og nitidige arbeidet som må ligge bak to slike installasjoner. Verkets konsistens blir borte i alle perlene. Man besnæres ikke av verket i seg selv, men selve håndverket som ligger bak. Med andre ord hvordan denne vevre amerikanske damen har sittet og først laget modeller (blomstene i Back Yard), vært ute i naturen og tegnet av modeller (treet i Back Yard), for deretter å lime perler på alt sammen. Dette inntrykket forsterkes av filmen som vises på Henie Onstads Kunstsenter. Der får man følge hele den nitidige prosessen fra alle de importerte perlene, hvordan hun nesten ødela armene sine under tilvirkingen av Kitchen og hvordan hun får hjelp fra hele nabolaget til Back Yard og at hun ville brukt 45 år (!) på den installasjonen hvis hun ikke hadde fått den hjelpen. Mitt spørsmål blir dermed om det er selve installasjonene som kunstverk vi fascineres av hos Liza Lou eller om det er det kolossale arbeidet som utvilsomt ligger bak?

Liza Lous to verk speiler etter min mening tosidigheten i det amerikanske samfunnet. Det er på den ene siden fargerikt, mangfoldig, stormønstret og bestandig, samtidig som det på den andre siden er skjørt og sårbart. Det faktum at det ikke er lov til å berøre kunstverkene eller gå innenfor "sikkerhetssonen", satt opp rundt installasjonene, understreker denne "bare-se-men-ikke-røre-følelsen". Både Kitchen og Back Yard mener jeg viser typiske amerikanske forstadsmiljøer, - suburbs. Enhver amerikansk familie ville kjenne igjen maten på bordet i Back Yard og mye av interiøret i Kitchen, for eksempel "Potato Chips"- posen på benken. For oss "naturbarn" fra det kalde nord hvor ski, sne, furunållukt, Nordmarka og furukjøkken holder et fast, om enn skrantende grep om vår bevissthet, virker en slik forfinet, perlebesatt og kunstlet natur fremmed. Den får ikke den samme gjenkjennelseseffekten. Det er nærmest som en "Barbie-virkelighet" hvor alt er søtt, lyserosa og sukkertøyaktig. Liza Lou sier også selv i filmen at hun ønsket å forevige de grønne plenene foran husene i forstedene i California. Med 11. september friskt i minne synes jeg disse skjøre og perlebesatte installasjonene, hvor man både får inntrykk av noe relativt bestandig men også noe skjørt, speiler det amerikanske samfunnet på en god måte. Om det var akkurat slik Liza Lou ønsket hennes installasjoner skulle oppfattes er vanskelig si. Det er imidlertid disse assosiasjonene blant mange andre hun oppnår, idet hun fortsetter i pop-artens tradisjon ved å ta i bruk hverdagslige ting og trekke dem inn i kunstens sfærer.

Liza Lou: Kitchen

 

Liza Lou: Kitchen (detalj)

 

 

 

Kitchen. Liza Lou (c) 1991-95
Foto: Anthony Kunha

Copyright Aud-Kristin Kongsbro Haldorsen (tekst)
BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing © 2002 Ettertrykk uten kildeangivelse ikke tillatt

Kitchen. (Detalj). Liza Lou © 1991-95

Vi takker Henie Onstad Kunstsenter for deres velvillige tillatelse til å gjengi bildene.

Henie Onstad kunstsenter på nettet:
www.henieonstad.no

 

 

"KANDISERT" SUKKERTØY-VIRKELIGHET FRA LIZA LOU

Henie Onstad Kunstsenter, 26. oktober - 30. desember 2001

av Aud-Kristin Kongsbro Haldorsen