BAROKKMINIMALIST
Årg. 1, nr 4-5 (des 01/jan 02)

I Galleri Haaken (Lille Frogner Allé 6) kunne man fra 28. november og til og med 21. desember se Frank Brunners utstilling Display. Frank Brunner avsluttet sin kunstutdannelse ved Statens Kunstakademi i 1998 og har senere arbeidet med kunststudier ved Yale University i USA (1998-2000). Han var også en tid ved Ilja Repin Statsakademi St. Petersburg (1995-96). Frank Brunner hadde sin første separatutstilling ved Stenersenmuseet her i Oslo i fjor, men har også deltatt på flere gruppeutstillinger som for eksempel Galleri F15 i Oslo (1995) og Høstutstillingen (1997) for å nevne noen.

Det første som slår en idet man beveger seg inn i denne utstillingen er kontrasten mellom det kalde vinterværet ute, som legger sin frosthånd omkring Galleri Haakens lokaler - en gård fra 1700-tallet midt i Oslo, og Frank Brunners dampende grønne og subtropiske "landskaper" vi finner inne. Utstillingen består av i underkant 20 malerier og de kan etter mitt skjønn deles inn i tre grupper: subtropiske landskaper, landskaper av mer hjemlige karakter, og fuglebilder. Det kan være litt forkjært å snakke om "landskaper" i ordets vanlige betydning, idet det heller er utsnitt om enn i stort format av nærstudier av vegetasjon av forskjellig slag.

Jeg har i denne anmeldelsen valgt ut noen av Frank Brunners arbeider og særlig funnet maleriene Drivhus II og Drivhus III (olje på lerret, 2001) spennende. Lerretenes monumentale størrelse og mangel på innramming gir sammen med en svært realistisk og uhyre nøyaktig malemåte følelsen av å se inn i en monter eller gjennom en glassrute inn i en ukjent verden. Da motivene også faktisk er hentet fra forskjellige institusjonelle samlinger som for eksempel Naturhistorisk Museum i New Haven og Botanisk Planetarium i New York (Frank Brunner til Svein Moe i Fædrelandsvennen 28. november 2001) kan man med rette hevde at man er i en slags botanisk hage. Dette inntrykket forsterkes nettopp av følelsen av at man ser inn i en ukjent om ikke forgangen verden. På den ene siden blir det noe ukjent og mystisk ved disse løsrevne "drivhus-bildene", men samtidig gjør malemåten at man ikke drar i tvil motivets sannhetsgehalt. Plantenes fremmedartet utseende og jeg tenker da særlig på de slangeaktige kaktusliknende plantene i forgrunnen av Drivhus II og Drivhus III, hvis skarpe "blader" og spotlightaktige lyssetting ovenfra, gir dem en skummel og overnaturlig fremtoning. De sprenger lerretets grenser og mangel på bakgrunn i form av en horisont, forgrunn og menneskelig-/dyrs aktivitet gir en noe spøkelsesaktig og klaustrofobisk stemning. Kaktusenes lange og buktende blader er det som faktisk gir bildet liv og dette understrekes gjennom lyssettingen. Den diffuse bakgrunnen, hvor man i et uvirkelig og noen steder nærmest fosforiserende og intenst grønnskjær ser andre planter av enda mer uvirkelig art, gjør at bildet blir på den ene siden perspektivisk dypt, men samtidig flatt i og med at motivets hovedtyngde ligger i et smalt felt, - nemlig mellomgrunnen. Mine assosiasjoner ved et slikt motiv går til boken En verdensomseiling under havet av Jules Verne hvor jeg har følge med Kaptein Nemo i hans Nautilus "under" de syv verdenshav. Imidlertid blir jeg, i Drivhus II og i Drivhus III, også hensatt til dinosaurens tid og jeg venter at hvert øyeblikk kommer en planteetende dinosaur inn i bildet og forsyner seg av Frank Brunners kaktuser.

Frank Brunner har imidlertid flere spennende og fantasieggende malerier i stort format. Rosebusk I, II og III (olje på lerret, 2000) innehar noe av den samme uvirkelige og nærmest klaustrofobiske stemningen som de øvrige vegetasjonsbildene. Den monumentale størrelsen sammen med "mangel på" innramming gjør at man som betrakter også her nærmest føler man står å ser inn i en monter. Den tosidige perspektiviske effekten, som jeg kommenterte i Drivhus II og III, gjentas her idet bakgrunnens dype og tunge grønnfarge danner et mystisk og ugjennomtrengelig teppe som tåkelegger alle konturer og stenger ute betrakterens søkende blikk etter en bakgrunn. Samtidig gjør rosebuskenes irregulære og ukontrollerte vekst i mellomgrunnen at øyet har mer enn nok med å oppfatte alle dets krumspring, kurvaturer og linjer. Forgrunnen er også i disse motivene nesten fraværende. Imidlertid er disse plantene av mer kjent art for mitt nordiske florabekjentskap, så mine assosiasjoner går til eventyret om Tornerose. De små lyserosa og hvite rosene gir et slags pust av lys og liv i nettet av den ellers mørke vegetasjonen og skaper dermed liv til den ellers dystre og tunge stemningen i Rosebusk I, II og III.

Frank Brunner har laget mange arbeider med fugler. Jeg har imidlertid valgt ut en serie, Montre I, II III og IV (olje på lerret, 2001). Fuglene som er av ymse art, hvorav den eneste jeg kunne dra kjensel på var vår hjemlige due og underarter av den, er svært naturtro og realistisk fremstilt. Bakgrunnen er uhyre jevnt malt (penselstrøkene kan knapt sees) og Frank Brunners små og nette penselstrøk virker impresjonistisk og tykt påført imot den nøytrale og bakgrunnen. Fuglenes fremstilling, - som enten er frontal, fra siden eller også i flukt, - er tatt ut av sitt naturlige habitat og gir sammen med de små merkelappene med en bokstav eller et nummer en sterk følelse av et dødt museum. De er ordnet og klassifisert inn i et menneskelig bilde. Maleriene gir en bisarr virkelighetsoppfattelse idet vi ser på et maleri hvis motiv allerede er skapt med det for øyet å betraktes. Det blir nærmest et maleri av et maleri. Det som gir disse arbeidene et ytterligere spenn er Frank Brunners "bakgrunn" i Montre I, II, III og IV. Her røper han sitt ståsted som maler og fortolker av virkeligheten. Fuglene er plassert i perfekte sirkler av en lysere bunnfarge enn den omkringliggende. I denne mørkere bakgrunnen kan imidlertid skimtes skygger av andre fugler, mest sannsynlig er dette speilinger av andre montre med fugler. Dermed får man i dette ene maleriet, av fugler i montre, også skimtet andre fugler i andre omkringliggende montre. Frank Brunner fanger dermed inn flere dimensjoner i disse arbeidene. Han hevder den stemningen vi finner i dette og de andre "fuglemotivene" viser tilbake på den totale stemningen man finner i mange museer. Fuglene er døde men samtidig evige idet de er utstoppet, klassifisert og systematisert på grunn av menneskenes ønske om å skape et orden ut av kaoset (Frank Brunner til Svein Moe, Fædrelandsvennen 28. november 2001).

Malerienes botaniske kraft blir også forsterket av galleriets hvite og tomme vegger. Frank Brunners fascinasjon av naturen strekker seg langt tilbake i tiden, men at denne fascinasjonen ikke er uten uro i form av sorg og bitterhet i skjønnheten (Frank Brunner til Svein Moe, Fædrelandsvennen, 28 november 2001). Jeg er enig i at man gjennom den svært nøyaktige malemåten, den perspektiviske arrangeringen av naturen og belysningen blir vist en natur som er "frisert" og har mistet sin "naturlighet" i og med den nøytrale og sterile fremstillingen. Imidlertid er dette gjort med en slik frodig fantasi og teknisk overlegenhet at man som betrakter forføres, og det er kanskje nettopp her, bak den tekniske dyktigheten, at man kan spore den ekte Frank Brunner. Her røper han sitt engasjement gjennom teknisk perfeksjonisme.

Frank Brunner: Rosenbusk I

 

 

 

 


Copyright Aud-Kristin Kongsbro Haldorsen (tekst)
BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing © 2002 Ettertrykk uten kildeangivelse ikke tillatt

Rosenbusk I. Frank Brunner (c) 2000.
Foto: Edward V. Gorn

BarokkMinimalist takker Galleri Haaken for deres velvillige tillatelse til å gjengi bildet.

Galleri Haaken på nettet:
www.gallerihaaken.com

 

 

 

SUBTROPISK AKVARIESTEMNING PÅ GALLERI HAAKEN

FRANK BRUNNER: DISPLAY
Galleri Haaken, 28. november - 21. desember 2001

av Aud-Kristin Kongsbro Haldorsen