BAROKKMINIMALIST
Årg. 1, nr 4-5 (des 01/jan 02)

Museet for samtidskunst viser denne vinteren en mindre utstilling av installasjonskunstneren Per Inge Bjørlo. Her presenteres siste del av hans serie som omhandler den indre verden, Indre rom, samt tredje og foreløpig siste del av en serie som presenterer den ytre verden, treffende gitt tittelen Time Share. Ettersom museet eier det ene verket, "Indre rom V - målet" (1991) og det vises som en del av museets permanente utstilling, har jeg valgt å konsentrere denne anmeldelsen rundt det nyeste verket, "Time Share III, Oslo (Idioter adjø)" fra 2001. Dette er et arbeid som tar opp i seg og syntetiserer mange av de bestanddelene Bjørlo har jobbet med de siste 15 årene, både idémessig og i bruken av materialer. Det industrielle, litt Uår: Sweetwater og Aftenlandet preger installasjonen, - og også en touch av Einarsons film Havet stiger. Verden etter at alt gikk til helvete og vi alle endte opp på dynga.

Selv om inngangspartiet sperres av en konstruksjon med glassruter som penetreres av et bor (se illustrasjonen) som drives av en oscillator,[1] noe som så absolutt leder tankene hen mot fabrikker og storindustri, så finner vi en merkelig svidd eventyrverden innenfor dette. Restene av en en gang magisk skog? Vi ser tre trestammer montert på sokler. Ut fra disse stikker det flere knudrete jerngrener, som subber tungt nedi gulvet. De kan minne om ishockeykøller eller bena på Louise Bourgeois' "Spider"-skulptur. Tankene går mot skogdøden i Tyskland - forårsaket av industrien. I høyre hjørne når man har sneket seg forbi glassplatene, inn den smale døråpningen, møter vi et speil som står på gulvet. I dette speiler et maleri seg vinkelrett, samtidig som et vemmelig, sterkt lys lyser opp bildet. Lyskilden er "montert på ei periskopliknande stong, som igjen er fest på ein skulptur", [2] og lyset er såpass kraftig og ubehagelig at assosiasjoner som 3. grads forhør ikke er langt unna. Maleriet viser en "sterkt abstrahert, samankropen figur i nedste del av biletflata. Figuren ser ut til å vere omkransa av ei kvitt lys, og to framstrekte 'armar' oppe i venstre biletkant nærmar seg skapnaden." [3] Et menneskeliv har tatt slutt, og sjelen gjør seg klar til avreise, mottatt av de høyere makter symbolisert gjennom disse "armene".

I 1854 skal indianerhøvdingen Seattle ha holdt en av historiens mest berømte taler - en tale som er bevart til i dag. Dette er et beseiret folks tale til seierherrene. Verden slik de kjenner den er over. Chief Seattle vet at storhetstiden er slutt, og han aksepterer med verdighet og stoisk ro sitt folks skjebne: "...why should I mourn at the untimely fate of my people? Tribe follows tribe, and nation follows nation, like the waves of the sea. It is the order of nature, and regret is useless".[4] På noen måter kan Bjørlos installasjon minne om denne talen. Den er en slags epitaf, et slags ettermæle skrevet ned på forhånd - akkurat som Chief Seattles tale. Men mens denne indianerhøvdingen ikke hadde noen problemer med å akseptere historiens og naturens gang; "Yonder sky that has wept tears of compassion upon my people for centuries untold, and which to us appears changeless and eternal, may change. Today is fair. Tomorrow it may be overcast with clouds. My words are like the stars that never change,"[5] så står Bjørlo solid plantet i den vestlige, mer aggressive tankemåten. Installasjonen bærer kanskje preg av et stille vemod, men tittelen virker furiøs, rasende, "Time Share III, Oslo (idioter adjø)". For etter å ha tatt det hele i betraktning, og latt alle de visuelle ledetrådene synke inn, begynner endelig den kryptiske tittelen å bli forståelig. Det som til å begynne med kunne virke som et heller arrogant, ganske aggressivt lyskespark får en helt annen klang. Fremdeles forbannet, men med en trist undertone, med en innsikt og et budskap som ikke blir lystig hvordan man enn vrir og vender på det. "Time share" er et begrep som da må tolkes på en helt annen måte enn vår vanlige forståelse av ordet, som små fuglekasser av noen leiligheter man kan deltidseie i Syden. En naturlig tolkning er den gamle idéen om at jorden er vår for en stakket stund, vi har den bare til låns. At vi faktisk har klart å skite i vårt eget reir ved å sette den i en katastrofalt dårlig tilstand de siste femti årene, kan i så måte bli vår bane. Kanskje er vi de siste? For vi trenger ikke noen fiende til å grave vår egen og verdens grav. Dette er vi godt i gang med å gjøre selv. Og det hele kan ganske snart være forbi. Som Chief Seattle så veltalende forutsa det: "Your time of decay may be distant, but it will surely come, for even the White Man whose God walked and talked with him as friend to friend, cannot be exempt from the common destinyÉ",[7] eller sagt på vestlig vis: "Idioter adjø!"

Noter:

[1] "Et apparat som får frem elektriske svingninger" blir vi forklart i katalogen, s. 16, note 16.

[2] Inger Eri, Per Inge Bjørlos potensielle rom, utstillingskatalog Museet for samtidskunst, Oslo 2001, s. 12.

[3] Ibid.

[4] "Chief Seattle's 1854 Oration" - ver. 1. 16. januar 2001. <http://www.halcyon.com/ arborhts/chiefsea.html>.
Høvding Seattles tale er her gjengitt i sin helhet, slik den sto på trykk i The Seattle Sunday Star, 29. oktober 1887. Sidene inneholder også referanser til senere tiders diskusjon om talens autentisitet.

[5] Ibid.

[6] Ibid.

Per Inge Bjørlo: Time Share III, Oslo (Idioter adjø)

 

 

 

 

 


Copyright © Hanne Storm Ofteland (tekst)
BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing © 2002 Ettertrykk uten kildeangivelse ikke tillatt

Time Share III, Oslo (Idioter adjø). (Detalj). Per Inge Bjørlo (c) 2001

Vi takker Museet for samtidskunst for deres velvillige tillatelse til å gjengi bildene.

Museet for samtidskunst på nettet:
www.museet.no

 

 

APOKALYPTISK FREMTIDSVISJON FRA BJØRLO

PER INGE BJØRLO: TIME SHARE III, OSLO (IDIOTER ADJØ)
Museet for samtidskunst, 2. november 2001 - 10. februar 2002

av Hanne Storm Ofteland