BAROKKMINIMALIST
Årg. 1, nr 4-5 (des 01/jan 02)

Umiddelbart synes det som Bjørgeengen beveger seg stadig lenger inn i det abstrakte, minimalistiske og uforståelige. Hans forrige utstilling, "True Blanking" fra 97, tok i hvertfall utgangspunkt i en kjent verden, nemlig en jødisk polsk kirkegård og et hotellbaderom i New York, om enn det ferdige uttrykket var en god porsjon mer sammensatt og komplekst enn de standard klisjérepresentasjonene vi har fra media. Nå, derimot, er alt vi ser syv videomonitorer med skurrende bilder som ser ut som forskjellige utgaver av snøværet på Tryvann. Forskjellene er at stripene over skjermen enten er hvite eller sorte, og av forskjellige bredder der de flakkende stiger og synker over skjermen. Like påfallende er lyden: En jevn hamrende og lavfrekvent lyd. Temmelig enerverende, med andre ord!
I "True Blanking" virket det klart at det var vårt forhold til virkeligheten, og gjerne da den standardiserte og klisjémessige virkeligheten, som ble problematisert. Bjørgeengen er som en videoarkeolog som graver i våre opplevelser. Hva vil det egentlig si å oppleve noe? Og, ikke minst, hva vil det si å ha en meningsfull opplevelse? En mulig tolkning av Bjørgeengen anno 97, var at denne tilegnelsen av en meningsfull virkelighet nettopp krevde å sette hver bit inn i en større sammenheng. Det var som om han prøvde å gjøre det samme med sine fleksible videoverktøy (for øvrig utviklet ved Experimental Television Centre i New York) som skjer i en hermeneutisk forståelse: En rekke inntrykk over tid ble lagret oppå hverandre, for så å skape en syntese som virket som en fullstendig deformering av de opprinnelige inntrykkene. Det som fremsto som et nå i det ferdige videouttrykket, var i virkeligheten satt sammen av mange historiske nå og dannet slik en enigmatisk og mangefasettert ny nåtid. Det nået vi opplever er i virkeligheten en syntese av fortid, nåtid, hukommelse, følelser, lyd, våre relasjoner, osv.
Nå har Bjørgeengen helt forlatt kameraet. Det vi ser har ingen forbindelse med den konkrete synlige virkeligheten, derimot er det konkret på en helt annen måte. For det vi ser er lydbølgene. Den monotone hamringen vi hører, er en sammenslåing av utgangspunktet for to av videoene. Lavfrekvente lyder skaper brede lydbølger og høyfrekvente skaper mange smale.

La teknikk være teknikk. Jeg fastslår bare at Bjørgeengen nok er blant de mest eksperimenterende videokunstnerne vi har her i landet, og av sitt slag er han nok nesten alene.

Hva får vi ut av en slik monoton videoinstallasjon? Sikkert er det at den er ganske krevende. Går man en runde på to minutter, slik en del gjør, er det bedre å la det være!
Jeg tror at Bjørgeengen fremdeles er opptatt av å problematisere vårt forhold til virkeligheten - hva skal til for å oppfatte noe som virkelig? Men istedenfor å holde sansene våre atskilt, slik de vanligvis fungerer, har han nå "delt" objektet for hørselen vår i to: lyd og bilder. Således er de helt fjernet fra vår synlig materielle virkelighet. Jeg tror ikke poenget i seg selv er å abstrahere fra den synlige virkeligheten, men ved å gjøre dette, legger han alt fokus på subjektets sanseopplevelse, for at denne skal utforskes i seg selv uten å bli distrahert av ting som vi kjenner igjen i vår vanlige verden. Jeg opplever således "Flicker Video" som en stringent videreføring av "True Blanking", der fokus er forskjøvet enda lenger inn i subjektet og dets sanseopplevelse. Vi blir nærmest "tvunget" til å foreta denne arkeologiske utgravingen av vårt indre:
Jeg tok en stol og satte meg foran en video. Ved å feste blikket mot skjermbildet, har det en nesten hypnotiserende effekt. Det er ikke uten grunn at galleriet har hengt opp en skilt med advarsel til barn og epileptikere. På grunn av de spesielle frekvensene er det noen som kan få anfall ved å oppholde seg i rommet. Men jeg fikk høre av Bjørgeengen at sort/hvitt er mindre farlig enn farger, så det går nok bra for de aller fleste!
Ved å konsentrere meg om de forskjellige videoene, oppdaget jeg to ting: For det første at de brakte meg i ganske forskjellige sinnstemninger. Ikke noe voldsomt akkurat, men jeg ble vàr at disse små, tilsynelatende marginale forskjellene, faktisk hadde ganske varierende effekt på meg. Alle hadde kanskje en underliggende nervøs og angstfylt tone, men der noen var mer lekende og lyse, var andre mer påfallende faretruende, som den aller innerste, der den brede stripen stiger langsomt oppover og bringer meg til høye blodtrykk og oversvømte sjeler! Andre igjen var mer eller mindre statiske, med små vibrasjoner, små håp (demninger) som brast og kom igjen. Den roligste av dem alle var én der bildet kun var en rask flakking mellom en helt hvit og en helt sort skjerm. Det var ikke mulig å se med det blotte øyet.
Det å bevisstgjøre seg hvordan tilsynelatende meningstomme og abstrakte vibrasjoner og mønstre virker på oss, er kanskje ikke så dumt, med tanke på all den lyd- og bildestøyen vi til daglig lever i og vanskelig slipper unna...
Det andre jeg oppdaget, under samtale med kunstneren selv, var at forskjellige mennesker har forskjellige fargeopplevelser av disse sort/hvitt videoene. Der jeg så lilla- og rosa nyanser, så han det mer blålig, for eksempel. Det paradoksale ved disse bildene blir dermed ytterligere fremhevet: De fremtrer umiddelbart som noe totalt abstrakt, som i sin tur gir forskjellige opplevelser til tilskueren både hva angår følelser og farger, samtidig som de faktisk er så konkrete og enkle som vel en video kan bli: Alt er lyd og bilde av lyd. Frekvensen i flakkingen er også bestemt av lyden. Videoene er ytterst objektive og subjektive på samme tid!
Ved å bruke litt tid på denne utstillingen, kan man virkelig få en meget sigende opplevelse (uten ord!). Den er interaktiv på en ytterst subtil måte: Det er egentlig ikke videoskjermene i seg selv som er kunsten, kunsten er INTET annet enn vår subjektive reise inn i disse sanseinntrykkene. Dette er noe jeg sitter og tenker dagen etter jeg har vært der. Hvor mange opplagte og kjedelige "interaktive" utstillinger har jeg ikke vært på? De aller fleste faller pladask til jorden, fordi kunstneren ikke kan la være å legge helt bestemte og meget begrensede føringer på hva tilskueren opplever. Dette er den første utstillingen jeg har vært på der en 100 % sanselig interaktivitet er en absolutt betingelse for å oppleve noe i det hele tatt. Nettopp derfor vil jeg påstå at Bjørgeengen langt på vei lykkes i sitt prosjekt med å problematisere hva som er meningsfullt og hva som ikke er det. Det er en ren demonstrasjon av hvor mye subjektets bidrag til en meningsfull virkelighet har å si: ALT!

Kjell Bj¿rgeengen: Flicker video

 

 

 

 

 

Flicker video. Kjell Bjørgeengen (c) 2002

BarokkMinimalist takker Galleri K for deres velvillige tillatelse til å gjengi bildet.


Copyright © Gry Solbraa (tekst)
BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing © 2002 Ettertrykk uten kildeangivelse ikke tillatt

 

 

EN UTFORSKNING AV FLAKKINGENS ONTOLOGI

KJELL BJØRGEENGEN: "FLICKER VIDEO"
Galleri K, Oslo, 11. januar - 3. februar 2002

av Gry Solbraa