«Projiseringar» heter Kurt Johannessens utstilling på Stensersenmuseet. Den hadde godt vært tjent med en noe mer poetisk og ikke så «kald» tittel, men Johannessen er ingen mann av patos, utstillingen er nøktern og saklig. Likevel kan man ane noe sart og ømt i arbeidene, på tross av alt det tekniske fiks-fakseriet som ofte følger installasjoner som krever assistanse fra strøm-nettet.

Installasjonen består av syv lysbilde-apparater som er satt på hodet ned mot runde glassplater. På glasset projiseres det bilder av lyset fra stjerner fra fjerne gallakser med knusktørrre navn som Melnik 34 og HR 4796A. Lyset skinner på runde former av valmuefrø, sand, jord, elefantører (!), sommerfuglvinger og lyd.

Nattehimmelen og stjernene har alltid vakt undring, det har blitt knyttet fantastiske historier til dem, de har blitt tolket og har avgjort skjebner. I Egypt ble pyramidene bygget som en kopi av stjernehimmelen. De tre pyramidene i Giza på rekke og rad langs Nilen, speiler den himmelske utgaven av Orions belte slik det forholder seg til Melkeveien. I dag gjøres himmelrommet krav på av UFO-fanatikere, astrologer som tilbyr tjenster i Dagbladet, religiøse sekter, men først og fremst av vitenskapsfolket. Vitenskapen har blitt religion. Barn vil bli astronauter når de blir store. Å kunne bevege seg blant stjernene er romantisk drøm for de fleste av oss. Denne tendensen synes hos Johannessen. Vitenskapen har blitt romantisk poesi. Og Johannessen jobber med mektige symboler. Ikke bare har stjernene som «stjerner» enorm kraft, men sirkelen som uendelighetssymbol, formen er like gammel som verden. Bare tenkt på den hyperaktuelle onde ringen i Tolkiens «Ringenes Herre».

STØVETS KOMPOSISJON
Vakrest av installasjonene er bildet av stjerna SN1997cj som vises mot en bakgrunn av 178 millioner år gammel sand fra bunden av Nordsjøen. Hvorvidt det virkelig er så gammel sand eller ei spiller liten rolle, glimrende historiefortelling er det uansett. Det er nesten så nakkehårene reiser seg. Skinnet fra stjerna er millioner av lysår gammel, og ble kanskje til på samme tid som sanden. Elementer fra gamle tider møtes for aller første gang.

I to av jobbene er stjernebildene prosjisert mot høytalere, henholdsvis mot lyden av sakte hjerteslag og pusten av en barn som sover. Rommet fylles av en sakral stemning à la den som finnes i Stanley Kubricks film «En romodyssé» fra1968, der evolusjonen sakte stiger frem som forståelse i sinnet. Mennesket settes i sin kosmiske sammenheng.

«Møte» heter boka som ledsager utstillingen. I korte, presise og minimalistiske dikt sier kunstneren litt om hva han er opptatt av i musikalsk rytme og med en myk tone.

«Støvets komposisjon møter punktet mellom vitenskap og religion.»

«Gløymd støv i Sahara møter stjernene si lengting.»

«Dei som aldri undra seg over kvar himmelen byrjar, møter fødselen av sand.»

HUSTON CALLING
Flere av Johannessens utstillinger og performancer har handlet om astronomiske begivenheter og vitenskap. På Stenersen har han også en skulptur i første etasje som heter «Kule og Kule». En gipskule på en base/sylinder vil bruke 365 dager på å gå rundt seg selv. Enda en gang går temaet rom, tid og presisjon igjen.

Verdt å nevne er en bildeserie så og si i 3D som inngår i utstillingen. Her er valmuefrø «skutt» inn i tykt, hvitt papir slik at det blir preget. Frøene kan fra et synspunkt tolkes som symbol på liv, skaperkraft og det fruktbare. I frøet ligger kjernen til liv. Bildene kan også ligne et omvendt bilde av nattehimmelen der sorte stjerner er spredt utover en hvit himmel.

De tekniske duppedittene som er nødvendige ved en utstilling som dette gir assoiasjoner til NASA, romstasjoner, og vitenskap. Men det kan også gjøre sitt til at en som tilskuer blir trukket ufrivillig tilbake til virkeligheten fra noe som ellers kunne ha tatt en med storm. Formatet blir også litt knuslete i det en må helt ned på gulvet for å få med seg hva som skjer. Men ganske vakkert er det uansett.

 

Stjerna SN1997cj. Foto: NASA:Hubble

 

 

 

 

 

Stjerna SN1997cj er med i Kurt Johannessens utstilling. Foto: NASA/Hubble

BarokkMinimalist takker Stenersenmuseet for deres velvillige tillatelse til å gjengi bildet.


Copyright Vibeke Vesterhagen (tekst), BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing 2002
BAROKKMINIMALIST
Årg. 1, nr 6 (februar. 2002)

 

 

POESI FRA DET YTRE ROM

Kurt Johannessen: "Projiseringar". Stenersenmuseet, Oslo, 12. januar - 24. februar 2002

av Vibeke Vesterhagen