Maleren Leif Lundgren er død.

Til tross for en sykdom som begrenset hans virke siden midten av nittitallet, fortsatte han å male ved kjøkkenbordet til det siste. Så ikke mye til Leif etter mitt Amerikaopphold, men kjente ham godt i yngre dager. Vi var figurative opprørere som hadde gjennomskuet modernismens begrensning som kunstpedagogisk modell, fordi den klusset til sitt eget frihetsprinsipp ved å begrense undervisningen til det modernistiske kunstblikk. Leif Lundgren snakket om dette en sen kveld med teposer og varmt vann.

Nesten ingen hadde telefon den gangen. Når jeg tenker på det nå, så virker det som tiden lå nærmere St Petersburg 1900 enn opp imot idag. Jeg vandret nedover Ullevålsveien en sen høstkveld. Tenkte å stikke innom Leif. Leif bodde i første etasje den gangen, like ved det gamle rikshospitalet, i gata nedenfor Katta skole. Var det lys bak gardinstrimlene, så var det bare å strekke seg litt og banke på. Ikke fordi porten var låst. Det var sjeldent at portene var låst i bomiljøene fra århundreskiftet, og den gamle ringeklokken i gangen var felles for alle som delte på rom i de gamle leilighetene. På nattestid, av hensyn til de som eventuelt måtte sove, så sant en ikke var på fylla, var det vinduene som måtte tas i bruk. Med småstein for de høyere etasjene. Men Leif bodde i første. I en sterk lyskjegle fra det grelle atelierlyset dukket Leif opp og gestikulerte i retning av porten rundt hjørnet. Inne slenger jeg blåfrakken på sofaen. Han byr på te og brødskiver med majones og bringebærsyltetøy lagt ut ut på gråpapir blant kunstbøker, Nietzsche, Caspar David Friedrich, askebegre, smuler og mindre enn halvtomme pakker med rulletobakk. Gullsnitt, eller var det rød mix?

På staffeliet stod det et nytt bilde jeg ikke hadde sett. En plass i en by. Et torv. Med en fontene i midten. Sentralt men ikke dominerende, for plassen var full av folk. Kvinner, barn, menn, var vendt mot bildets tilskuer med en taus forventning som allerede hadde vart for lenge. Som om byens innbyggere hadde møtt opp og vendt i samme retning, sto og ventet på Godot.

Det var et moderne bilde. med en broket bakgrunn av nye og gamle hus. Men det var ikke modernistisk. Kanskje reflekterte menneskemengden Leifs egne spørsmål. Om frihetens posisjon på terskelen til sekstitallets sosiale omveltninger, og hans opposisjon til institusjonskunstens grep om samtiden. Dette var nettopp på den tiden modernismen raknet og vi kjente det som om vårt figurative opprør var en del av dette øyeblikket av oppgjør med modernismens utopiske forventning. Det lå også i samtiden for øvrig. Det var da den rasjonelle forestillingen om modernitetens rasjonelle løsninger glapp og Dionysos brøt igjennom fra en 1880-talls elite-subkultur og vevde seg inn i samtiden som det avantgarde opprør akkompagnert av rock and roll. Leif var en del av dette. Han malte teknologien inn i det romantiske landskapet og viste nøytralt at det moderne menneskets forventning om en utopisk verdensorden var en drøm om et klinisk urbant samfunn som utfoldet seg i et omliggende romantisk lanskap. Det romantiske natursynet som vitenskapens og teknologiens oppland, den kultiverte villskap. Lundgrens maleri var ikke konservativt eller reaksjonært slik som posisjonen ofte er hos figurative romantikere idag. Det var et stoisk opprør i bilder, i en viss forstand, - nattlandskapet og nattoget. En realistisk konstatering av en ufravikelig historisk bevegelse, hverken preget av revolusjonens/teknologiens utålmodighet eller av nostalgisk lengsel etter svunne gullaldre.

På veggen mellom vinduene hang det et landskap uten disse divergerende tegnene. En foss i svarthvitt. Uten tegn til mennesklig tilstedeværelse. Jeg syntes fossen var fin, men han sa: "Joda, kanskje det, men det er disse menneskene på plassen her, de må være med." For meg var det denne kvelden Leifs projekt ble synlig. Tevannet var blitt kaldt, og det var slutt på tobakken. Det var på tide å gå. Leif skulle male noen timer til, sa han.

Landskap av Leif Lundgren
Landskap.Leif Lundgren © 2002

 

 

 

 

 


Copyright Jan Valentin Sæther (tekst), BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing 2002
BAROKKMINIMALIST
Årg. 1, nr 6 (februar. 2002)

 

 

ET MINNE OM LEIF LUNDGREN

8. januar 1945 - 23. januar 2002

av Jan Valentin Sæther