Kjell Nordstrøms kunstnerstunt første helgen i februar på Kunstnernes Hus aktualiserer debatten omkring kunstens funksjon og dens forhold til etikk og terapi. Hva innebærer det å stille ut et annet menneske? Hvordan skiller dette seg fra det å gjøre seg og sitt eget liv til kunst slik for eksempel engelske Tracy Emin gjør det?

Kjell Nordstrøm stilte ut sin narkomane venn, eksmodellen Rein ut i en boks på tre ganger to meter, dekorert innvendig med cover fra motemagasinet Close Up, der Rein poserer - med kullsvart sexy hår dekkende det venstre øyet, en ring mellom øyenbrynene, i nesen, over begge nesebor, over leppen, og hele fem ringer under leppen, som en dråpe som henger nedover, samt en på hver side av munnvikene. Kort tettsittende cover-kjole - lange sexy legger og høyhælte sko. Plettfri transe-estetikk med andre ord.

Man venter seg utvilsomt noe spesielt av en performance - hvis man kan kalle det det - som dette. Problemet er at kunststuntet blir en konturløs hybrid mellom en performance og en installasjon. Det er et menneske der, javel, men dette mennesket gjør intet annet enn å sitte på en stol mens han med jevne mellomrom tar en sup av Martinien sin og skriver autografen sin på en plakat. Prøver man å snakke med ham, viser han med hånden foran munnen at han ikke kan si noe.

For hvem gjøres dette? For publikum, for at vi skal konfronteres med en outsider, en eksentriker? Jeg ble bare slått over hvor vakker og stæsjet han var.

Tvinge oss til å tenke over vårt forhold til samfunnets pariakaste? Han så ikke slik ut. Eller for modellen selv, for Rein? For at han skal få markert sin egen eksistens i offentlighetens bevissthet, et ekshibisjonistisk stunt for å få dekket sitt ulidelige behov for oppmerksomhet. Det er mulig. Eller kanskje rett og slett for at han skal få fri en helg, få plassert sitt liv i trygge hender, ha noen kvadratmeter sånn noenlunde for seg selv og føle seg ivaretatt av samfunnet?

Alt dette hadde vært interessante spørsmål - hvis Nordstrøms prosjekt hadde vært seriøst. Hvis han hadde gjort det han sier han vil - nemlig å fortelle historien om sin venn Rein. Om Rein er narkoman eller ei for tiden, er ikke relevant i så henseende. Svaret han gir alle kritiske røster avslører bare hans naive og lite gjennomtenkte holdning til prosjektet: Alt det dere henger dere opp i avslører bare hvordan media og offentligheten fungerer. - Dere bryr dere bare om her og nå og ikke om hva som skjer med Rein på mandag.

På hvilken måte la Nordenstrøm opp til at publikum skulle bli eksistensielt og moralsk engasjert av Close Up? Han sier at han ønsker å fortelle historien om en venn, men når har han fortalt denne historien? På boksen hang det ingen historie og verken Rein eller Nordenstrøm fortalte noen ting under selve stuntet. Om Rein har vært nykter et halvt år eller en dag spiller ingen rolle. Tror baronen man blir stormende engasjert av å høre at en person går på heroin og har vært modell - når man i tillegg får se personen (og kanskje avsløre av stemmen at det er en tranvestitt)? Skjønner han ikke at hans måte å kommunisere på ikke skiller seg nevneverdig fra motebransjens og resten av offentligheten? At han gir et - om mulig - enda mer overfladisk uttrykk enn disse? Motebransjen pretenderer i hvertfall ikke å være dyp og eksistensielt engasjert - heldigvis for det - det gir den den deilige overfladiske troverdigheten som den trenger.

Troverdigheten sprekker derimot når noen pretenderer å ha dypere hensikter og ikke løfter en finger for å skape et uttrykk, en historie med flere lag - som man kan fordype seg i og skue fra forskjellige synsvinkler.

Jeg synes det er merkelig at Nordstrøm i det hele tatt fikk invitasjon til å stille ut på Kunstnerens Hus med et så tynt og uferdig prosjekt. Prosjektet kunne vært interessant - men da måtte det enten vært en performance der Rein på en eller annen måte gjorde en meningsfull handling, eller det måtte vært en installasjon, der Rein fremsto som et objekt i en lagdelt historie. Slik det fremsto nå, avslørte Nordstrøm seg som en PR-kåt style-maker med en bedagelig og ansvarsløs holdning overfor sine medmennesker. Hvis jeg hadde vært Rein hadde jeg blitt dypt skuffet over ikke å få en mer innforlivet presentasjon en som så.

Jeg tror hensikten var at Rein skulle få mettet og tilfredstilt sin ekshibisjonistiske trang. At det skulle ha terapeutisk virkning for ham. Han syntes sikkert det var deilig å sitte slik til alles skue. DET er ærlig nok det. Men til forskjell fra Tracy Emin, som stiller sitt liv til skue på en lidderlig og blottet måte - nettopp som en avansert historie - mens hun gir alt - var Rein verken idˇskaper eller utformer av sitt prosjekt. Han bare satt der, passiv. Og Kjell Nordstrøm var for ansvarsløs og lat til å gjøre noe mer enn å drikke kaffelatten sin. Jeg tviler på at kunsten kan fungere som terapi under slike betingelser.

Kunstnernes Hus på nettet: www.kunstnerneshus.no

 

 

 

 

 


Copyright © Gry Solbraa (tekst), BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing 2002
BAROKKMINIMALIST
Årg. 1, nr 6 (februar. 2002)

 

 

Å STILLE UT EN VENN....TERAPI FOR HVEM?

KJELL NORDSTRØM (BARON VON BULLDOG)
Kunstnernes Hus, Oslo, 1. - 3. februar 2002

av Gry Solbraa