TWILIGHT I RAM GALLERI
En demringslek med tekstiler og stoff, lysrør og skyggebilder har satt sitt preg på RAM Galleri i høstens første måned. Det er debututstillingen Twilight til Jannicke Lie og Pernille Stolz, som begge har sin utdanning fra Statens håndverks- og kunstindustriskole og som har bred yrkeserfaring innen henholdsvis scenografi og tekstildesign.

Det slo meg at uttrykket var velsignet fritt for sterke føringer i den ene eller annen retning. De to debutantene har tort å la det endelige uttrykket sveve i det ubestemte - mellom en konkret taktil lekenhet - det gestuelle - og lysets uhåndgripelige og flyktige dans på tekstiler. Her er det absolutt rom for å spørre «hva er meningen?», samtidig som man som publikum pedagogisk blir tilbudt et forstørrelsesglass i det man entrer rommet. Her i entreen får man også presentert en mengde med trådprøver av forskjellige plastgarn. Når jeg entrer rommet slår en demringsaktig stemning omkring meg og jeg vandrer rundt fra den ene lysinstallasjonen til den andre i stille undring.

Det leder tankene på det sublime, kanskje mest i dets betydning før Kant som en erfaring som bringer oss akkurat oppunder grensen av det aktuelle begrepet (lys, stoff), men som fjerner oss fra den dagligdagse omgangen. Jeg tenker på sammenkoblingen av det ubestemmelige og vage med et sterkt nærvær: Stoffet og lyset, som fullstendig er renset fra sin kontekstuelle sammenheng, og kun spiller med hverandre (henspeiler på ikke-mening, ikke-identitet, en mangel) og det nærværende nuet som blir skapt av de taktile og gestuelle øvelsene publikum får mulighet til å utføre: Vi tegner med fluoriserende lys på en plate, hvis streker kun vedvarer få sekunder og således anmoder om repetisjon, og vi studerer syntetisk garn og vever med forstørrelsesglass. Nye former, perforeringer og strukturer avslører seg. Tekstilenes mikroverden er et hemmelig univers. Jeg føler jeg blir ført tilbake til en fullstendig ren og ikke-kommersiell grunntilstand i stoffets og lysets verden. Her finnes ingen referanse som kan knytte det fosforiserende lyset til reklame eller det syntetiske til moderne design eller industri. «Hva er meningen» blir således et meningsløst spørsmål, for her befinner vi oss i undringen over «At dette eksisterer». Det dreier seg om «quod» og ikke om «quid». Det sublime oppstår som et resultat av foreningen av dette fraværet av mening i erfaringen av elementenes blotte «at», denne ordløse erfaringen, og det nærværende nuet som oppstår i vår taktile aktivitet. Det er fint og deilig! Man føler seg lett.

Men en ting bryter med denne enkelt skisserte erfaringen: På den bakerste veggen blir en rekke små skygger av forskjellige milit¾rlignende farkoster projisert på veggen av spredte lyskastere. Det viser seg å være små, flate og relieffskårne ubåter, båter, fly, helikoptere, romaskiner osv i gjennomsiktig plexiglass eller i tette kobberplater. Disse er festet horisontalt på en vegg slik at de kaster en skygge oppover. På veggene er det tegnet forskjellige sirkler som leder tankene til planetenes baner og romutforskning. Det hele er svært enkelt i sin konstruksjon, men det skaper et liv og en dynamikk på veggen som slår en som kompleks, intens og uoverskuelig. En skyggeprojeksjon av en imaginær krig i rommet? Et signal om en trussel i den sublime deilige stillstanden? Tross sitt beskjedne og stille uttrykk forekommer denne endeveggen meg å stå i skarp kontrast til de andre og mer beskjedne installasjonene. Ja, midt i sitt vakre spill med farkostavskygninger, synes jeg med ett at denne endeveggen er dramatisk og skremmende. Det er som om min vandring i dette rommet har satt meg tilbake flere bevissthetsnivåer - at stillheten og demringslyset har gitt meg en varhet som jeg ellers ikke er i besittelse av, slik at det som til vanlig ville virket ganske uskyldig på meg, nå slår meg med en voldsom kraft. Jeg rykker mot utgangen av rommet og leker noen minutter med en slags uro av fiberoptiske tråder og vev som henger ned fra taket. Lyset kommer nedenfor. Det er vakkert, rolig og hviler bekymringsløst i seg selv. Men jeg blir fylt med en udefinerbar uro straks jeg gløtter tilbake på bakveggens verdens av det sirkulerende skyggevrimmelet av farkoster. For skyggene beveger seg nemlig, i en loop på ca 10 minutter, fordi lyskildene blir slått av og på. På et punkt vrimler de alle sammen. På enden av loopen ser vi derimot ingenting.

Dette er min subjektive tolkning av utstillingen: Å påvirke vårt bevissthetsnivå, dysse oss ned, slik at det skal mindre virkemidler til for at vi blir følelsesmessig berørt. Å skape spenninger og kontraster på en stillferdig og ydmyk måte, som får oss til å tenke med gru på hvilket nivå vi befinner oss på til daglig. At vi blir tilbudt et forstørrelsesglass kan jo også tolkes i den retning at kunstnerne mener vi bør se litt nærmere på verden rundt oss... vi må trå varere! Støynivået må ned slik at vår bevissthet får større plass. Utstillingen er dessverre over, men BarokkMinimalist håper å se mer til duen Lie/Stolz.

 


 

 

 

 

 


Copyright © Gry Solbraa,
BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing © 2002 Ettertrykk uten kildeangivelse ikke tillatt
BAROKKMINIMALIST
Årg. 2, nr 1 (høst 2002)

 

 

Twilight i RAM Galleri: Tekstiler med lys i en var og gestuell vandring

Jannicke Lie / Pernille Stolz, RAM Galleri, 14. september - 6. oktober 2002

av Gry Solbraa