Vi var i grunnen mette av kunst. Samtidskunstmuseet med Per Maning og Louise Bourgeois, samt Galleri RAM og Galleri GRAFILL var besøkt. Men vi stikker innom UKS likevel. Jeg går kjapt gjennom det første rommet. Så blir jeg stående å se inn i neste. Kort fortalt er det jeg ser 2 stk plank, en oppreist og en liggende, samt sort maskeringstape og en bredere fjøl satt opp mot veggen. Jeg blir i villrede og spør galleristen om det virkelig er slik det skal være i dette rommet. Jo da! Det er en installasjon, blir jeg fortalt. Og så begynner vi å prate! Masse. Om hva dette nesten tomme rommet egentlig har å by på.

Kort fortalt går idéen ut på å overføre det monokrome eller geometriske maleriet inn i rommet ved hjelp av enkle og fattigslige materialer som plank og maskeringstape. Formålet er å få oss til å forandre vårt blikk på rommet. Vi kan selv gå innenfor planken og tapen og oppleve installasjonen innenfra. I utgangspunktet var jeg skeptisk. Jeg likte idéen om å skape imaginære oppdelingslinjer i rommet slik man gjør det i et maleri, men jeg synes kunstneren hadde gjort det litt vel lettvint for seg. At det tok mer en ti minutter å lage og sett opp denne installasjonen, tviler jeg på. Snakk om å ta seg selv høytidelig, tenker jeg (mens jeg dårlig skjuler fortvilelsen over eget arbeid..).

Men irritasjoner er ofte svært fruktbare. Hvis man virkelig insisterer på dem, og lever dem ut, kan det merkelig skjer at man begynner å like det man før irriterte seg over! Fordi jeg faktisk ble stående og snakke med galleristen en god stund mens vi begge nistirret inn i dette tomme rommet, begynte jeg plutselig å se ting...Etter å ha vært igjennom den initiale kritiske fasen, der vi begge konstaterte at rommet i seg selv slett ikke var velegnet for denne type installasjon, begynte etterhvert de små dingsedangsene som hører til i et normalt rom, å spille på lag med installasjonen! La meg forklare:
Foran, på venstre vegg, litt over listen, starter maskeringstapen, den sorte. Så vidt ute på gulvet blir den forlenget at plankebiten som overhodet ikke strekker seg påfallende langt ut i rommet. Begynnelsen på noe som kan bli et rektangel blir antydet... deretter blir den avsluttende bevegelsen tatt opp igjen av ny sort maskeringstape et godt stykke inn i rommet på høyre side og vertikalt på den forrige tapen. Her er det tapen som blir forlenget av en plankebit som går helt inn til listen, på rommets indre tverrvegg. Men her er det stilt opp en bred planke som er tre eller fire ganger bredden på den enkle tynne planken. Denne står stilt opp langs veggen. I tillegg til dette er en ledningskrusedull hengt opp til høyre, langt fremme i rommet. Og det er alt. Neida, ingen voldsomme uttrykk her. Barn er velkomne!

Forvirringen går ut på å skjelne hva som er del av installasjonen eller ei. Er for eksempel den hvite ledningen langs venstre vegg en del? Eller varmeovnen på innerste vegg, nede til venstre for den brede planken? Og hva med brannboksen oppe til høyre på innerste vegg eller for å ikke snakke om stikkontaktene med sine små parrete hull? Telefonen i trappen bak meg? Vinduene på vegg og høyre vegg? Den foreløpige men tilsynelatende endelige konklusjonen på dette arbeidet må bli at det er mislykket i sin nåværende form, men at det kanskje i mer minimalistiske omgivelser kunne ha kommet til sin rett!

Historisk sett kan man si at Magnussons uttrykk slekter på for eksempel Robert Morris som i sekstiårene stilte ut geometriske romlige former i et galleri i New York. Det var liggende, horisontale og vertikale kubiske søyler i hvite, rene gallerilokaler. Morris brakte Newmans og Mondrians linjer ut i rommet og tvang fram en fysisk og kroppslig omstilling til kunsten. Likevel var det hele rent konseptuelt - tilhørende som det gjorde det ideelle gallerirommet.

UKS har ikke midler til å pusse opp sine utstillingslokaler for hvert nye konsept som kommer innom. Men konsepter tar plass! Paradoksalt nok, jo enklere og mer minimalistisk kunsten er, jo mer krever den av sine omgivelser og jo dyrere blir det! Men hva om økonomien ikke strekker til?

Da blir det som skulle vært rene installasjoner og geometriske former forstyrret. De blir urene, forvirrede og heterogene. Men så med ett kan en ny tolkning inntre fra det menneskelige intellekt! Det var det som skjedde med den slitne utsendte fra BarokkMinimalist (på tross av en lang ferie!).

Ser du hvordan kvistene i planken leker med hullene i stikkontakten rett bak? Eller hvordan varmeovnen liksom har fått en storebror i den høye brede vertikale planken bakerst? Og lufterøret eller hva det er, som slynger seg ned fra venstre side av taket og strekker seg mot tapen med plankebiten her fremme hos oss? Er det en krokodille mon tro..på vei mot bryggekanten? Eller en svevende flytemadrass? En orgelpipe på avveier? Jeg tenker mens jeg står her - jeg skulle vært et lite barn som var i stand til å gi nye betydninger til alt jeg så! Et rom..ja et rom, tenker vi egentlig nok på rommets egenart og egendekor idet vi innreder det? Eller kanskje oppgaven rett og slett går ut på å inkorporere rommets faste bestanddeler i det nye, oppdage hva som kommuniserer og hva som ikke gjør det. Rett og slett å se rommet på ny måte. Å øve seg i en formenes rasjonalitet og logikk.

Det eneste jeg ikke riktig fikk til å passe var vinduene. De hadde ruter som ble altfor nusselige og pitoreske i forhold til Magnussons «glanerte» råplank og maskeringstape. Løste jeg oppgaven da?

UKS på nettet: www.uks.no

 

 

 

 

 


Copyright © Gry Solbraa,
BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing © 2002 Ettertrykk uten kildeangivelse ikke tillatt
BAROKKMINIMALIST
Årg. 2, nr 1 (høst 2002)

 

 

Når luftekanalen blir en krokodille og plankebiten et stupebrett!
Eller: Når ingenting strekker til.

En av mange kunstnere: Jenny Magnusson, UKS, 6. oktober 2002

av Gry Solbraa