ERINDRINGENS AMBIVALENS OG VAGHET

Jeg skjønner hvorfor Jon Arne Mogstad har kalt utstillingen sin på Galleri K for «Poems». Hans gjennomførte syntese av pop-art, abstrakt ekspresjonisme, fotocollage og blandede teknikker, skaper poesi. Mogstad fremviser en selvsikkerhet i sin sjonglering mellom de forskjellige tradisjoner som får bildene til å fremstå som noe langt mer enn tidsriktige og konseptuelle. De er lune, poetiske og intellektuelt reflekterte på samme tid. En sjelden kombinasjon.

Det er i alt ni bilder som er stilt ut og helhetsinntrykket er en kunstner som arbeider med bildene som en langsom prosess med hele seg, sin intellektualitet, sine følelser, sin pasjon og ikke minst sin kroppstilstedeværelse. Anders Eiebakke påpeker i sin anmeldelse i Dagens Næringsliv dette siste poenget ved å vise til hvordan oljestripene i poems 6 og 7 stopper langs en ujevn linje like under toppen av lerretet: Det var så langt kunstneren rakk opp da han hadde lerretet stående på gulvet på atelieret sitt. Enkelt og greit. Med tanke på dette, får man et mer konkret forhold til bildene: De er akkurat så store som et «normalt» voksent menneske rekker når han strekker seg. Disse to bildene er ellers de eneste rene oljemaleriene og består kun av vertikale striper. En kommentar til abstrakt ekspresjonisme, men med en menneskelig omtrentlighet i alle linjer; mange linjer er også overmalt igjen og igjen. Fargene går fra rene grønne og orange-farger til palettblandede og mer grumsete farger. Nr 6 er grønn, sort, gul, hvit, rosa og orange. Bildet går utover det å være en abstrakt komposisjon: Fargesammensetningen er både giftig (gul og sort) og kvalmende (rosa og orange), atskilt av det grønne og det hvite. De taler til våre følelser. Som jeg kommer inn på mer senere, kjennetegnes også disse rene oljemaleriene av en viss tvetydelighet: Følelsesmessig er de ubestemmelige - er de vakre eller heslige? Jeg klarer ikke å bestemme meg! Nr 7 er som en blek vinter brutt opp av sterkt orange og himmelblått. Mye skittenhvit er malt over underligggende striper. Kontrastene mellom det bleke og det sterkt fargede gir et avklaret, men slitent uttrykk med noen sterke brytende tendenser. Igjen er det er en uavklaret følelse som fester seg..er det megetsigende eller intersigende?

Poems #1 er et to ganger 1,5 m stort akrylglass med påmalt oljemaling. Det er en stor gråhvit «fet» flate med malte striper kun i øverste venstre hjørne og nederste høyre hjørne. Disse to ensomme feltene går i skittenorange, brunt, hvit, blåhvitt og sort. Fargene ser ut som de er skrapt på glasset med harde bevegeler som stundom skraper helt inn til glasset og etterlater en slitt og værhard effekt. Jeg får vite at det har vært et annet maleri på akrylglasset, der det er hvitt nå, som kunstneren ikke var fornøyd med, og som derfor ble slipt bort med sandpapir. Det gir det ellers monotone og industrilagede glasset et organisk preg av alder og mettethet. Det er tydelig at kunstneren har arbeidet hardt for å få bort de gamle malerestene- her og der ser det ut som akrylglasset har fått rynker og noen steder er det til og med antydning til sprekkdannelse. Jeg får assosiasjoner til isbreeer, der man under den glatte overflaten fornemmer og tusenårig historie av forskyvninger, sprekker og misdannelser.

Jeg ble fascinert av Poems 4. Her er et fotografi av en kvinne liggende på sengen som er overført på papir og malt oppå. Sort og hvitt. Kvinnen kan ved første øyekast se ut som hun er blitt utsatt for noe voldelig. Hun gj¿r en grimase og har flekker som gir assosiasjoner til blod over underlivet. Imidlertid er det noe som ikke stemmer... det oppstår en tvetydighet i uttrykket..det er umulig å si om kvinnen har det bra eller dårlig.. det vonde ser ut til å være effekter som er påført utenfra, rent teknisk. Det viste seg at min mistenksomhet var berettiget: Kvinnen ler fikk jeg vite av kunstneren! Det er fotografiets negativ som er brukt. Kanskje er jeg dum som ikke forsto det... uansett er også dette bildet et eksempel på hvordan Mogtad skaper tvetydige uttrykk i sin bilder.. akkurat som han er på jakt etter en sinnstemning som vi ikke er oppmerksom på i det daglige..en steming som verken er negativ eller positiv men som ligger og vipper mellom alle tydelige kontraster.

Jeg opplever mange av Mogstads bilder som dvelende erindringsbilder. Det er et poeng i seg selv at uttrykk ikke lar seg definere. Som når man prøver å tolke en fortidig hendelse: man husker ikke lenger så tydelig.. var det slik eller slik? Jeg tenker på Poems 5: To «triptykoner» er plassert over hverandre. Kanskje to historier fortalt på forskjellig måte, eller en og samme hendelse sett på med avstand i tid. Høyre øverste del er preget av negativcollager, «sebrastriper», kaos (kanskje fra et bymiljø?) med unntak av et hjørne der vi ser en kvinne med sort hår i et vindu. På midtre felt står en hvit plexiglassplate. Venstre felt er et uskarpt bilde av en kvinne som går over gaten med en barnevogn. Et tidligere bekjentskap? Et fordums holdepunkt i livet? Et flyktig stadium? Det samme bildet er også i triptykonet under, men her er det skarpere, som om vi har skjerpet vår bevissthet om denne kvinnen..hun har imidlertid fått noen sorte flekker på seg, som om hennes skarpere nærvær også fremkaller negative erindringer..Rett under den hvite plexiplaten over, er en knall gul «giftig» plexiplate under. Den forsterker min følelse av et erindringens skarpere perspektiv også fremkaller det utålelige som var grunnen til bruddet med fortiden. I nedre høyre kvadrat gjentar også bilde av kvinnen i vinduet - men her har hun blitt overmalt av et kjapt hvitt malingsstrøk. Vi oppdager for øvrig at dette bildet er det samme som Mogstad brukte i bildet Girl interrupted fra 1997, som er innkjøpt av Samtidsmuseet! Det dreier seg om gjenbruk i en ny kontekst. Bildet som helhet er preget av en nøye sammensatt komposisjon krever innlevelse og fantasi.

Poems 9 er også et slags triptykon i lignende sjanger: ensfargede plexiglass plassert i midten som skaper et brudd mellom fotografier av myldrende og skinnende gatemiljø og en våt og øde landevei på den ene siden og ensfargede rolige grå og sorte felt på den andre siden. Som mange av de andre bildene, er det som Mogstad forsøker å fremstille et indre bevissthetens landskap: røde og hvite «blackout»-seanser blandet med en heseblesende involverthet i livets og byens mangfold. Tilbaketrekning og deltakelse. Nok en raffinert komposisjon.

Det siste bildet jeg vil trekke frem er Poems 2 som skiller seg fra de andre både i fargevalg og motiv. Det er langt enklere og nesten glorete sett opp mot de andre, tvetydige og sort-hvite. Utgangspunktet er visst er landskapsfotografi, mulig det samme som opptrer i et annet av bildene, men her har kunstneren malt over akrylglasset med en sterk orangerød farge. Resultatet er to røde og runde fjell, det ene litt bakenfor det andre. Tankene går til østens sol og kinesiske fjellformasjoner. Tilsynelatende har dette bildet en langt enklere komposisjon enn de andre. Likevel er det, når man ser nøyere på det, akkurat som om noe skjuler seg bak malingen. Man skjønner liksom ikke helt hvordan det er fatt med disse to fjellene, og man blir stående å undre seg over hva det er kunstneren prøver å skjule for oss. Bildet blir dermed en subtil blanding av et forførende blikkfang og noe kryptisk, enigmatisk. Er det ukjente østlandske fjellmassiv vi beskuer eller kjente og kjære Dovre, rett og slett?

Mogstads utstilling på Galleri K varer til 10. november og anmodes om å besøkes!

Galleri K på nettet:
www.gallerik.no

 

 

 

 

 


Copyright © Gry Solbraa,
BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing © 2002 Ettertrykk uten kildeangivelse ikke tillatt
BAROKKMINIMALIST
Årg. 2, nr 1 (høst 2002)

 

 

Jon Arne Mogstad: Poems

Galleri K, 11. oktober –- 10. november 2002

av Gry Solbraa