Steinar Elstrøm har nylig stilt ut i Tegnerforbundet. Elstrøms bilder er en hybrid kombinasjon av tegning, maling, arkitekttegning og installasjon. Det skjer en overskridelse av det fysiske via det strengt arkitektoniske og studerte. Det var først og fremst denne overskridelsen av enhver genre over i en psykisk tilstand som virket pirrende.

Alle bildene var i sort, grått og hvitt. Felles for dem var rene og i hvert fall tilsynelatende geometriske flater, ofte en rominstallasjon. I sentrum et eller annet objekt som var mer eller mindre realistisk avtegnet. Kanskje var det dette som vekket meg: Bildenes objekter var som oftest kjedelige og prosaiske. Men så var det konstruert eller plassert på en måte som vekket undringen eller humoren: En telefon som hopper i ring-ring. Tilsynelatende ikke noe større budskap utover det. Men måten rommet var konstruert på trigget et eller annet. Det var akkurat som om noe ikke stemte; som om gulvets vinkler var for åpne og umulig kunne være realistiske. Men jeg er altså ikke sikker! Jeg prøvde å skjønne hvordan det hele hang sammen, og kom til den konklusjon at det virket som en subtil surrealisme snek seg inn i de ellers så geometriske flatene.

Surrealismen er tydeligere i de tre små studiene med laveringsteknikk (vannfast tusj). Det var tre like og smale rom med et møbel/instrument/konstruksjon plassert midt i rommet. På veggen henger en lysestake og de tre "møblene" kaster på forskjellig måte sine skygger opp mot veggen. Denne typen "poetisk materialisme" er Elstrøm kjent for. Den første minnet meg om en blanding mellom en harpe og et piano. Det andre var en slags fabrikkonstruksjon og den tredje minnet mye om et piano, men var altfor høy og smal. De var vakre og fulle av fantasi og undring. Skyggene var brukket opp på surrealistisk vis, det var buede skygger, trekantede skygger og lange smale skygger.
Elstrøm fremmaner en spenning mellom sin tilsynelatende nøkterne og perfeksjonistiske realistiske stil og sine surrealistiske innslag. Det blir en subtil forskyvning av virkeligheten som både pirrer smilemusklene og gir en vag frihetsfølelse der metafysiske spørsmål kan få plass. Så bundet til rommet, men likevel så fritt!

To av bildene er innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Det er nr 8 og 9 som skiller seg fra de andre installasjonene ved at det er ansikter. Ansikter som umiddelbart bringer tankene mot en psykisk tilstand. Den ene fordobler et ansikt og det andre viser et ansikt med fullt av svevende "ulldotter" rundt. Et tredje (som ikke er innkjøpt) har liksom planeter som svirrer rundt. Umiddelbart tenker man på uttalte personlighetsforstyrrelser, men det er Elstrøms perfeksjonistiske og arkitektlignende teknikk male/tegneteknikk som gir disse portrettene en annen virkning enn de ville hatt i et klassisk ekspresjonistisk maleri. Det er liksom en underlig kontrast mellom måten ting blir fremstilt på og hva som fremstilles. Alt som Elstrøm gjør, bærer kjennemerket av å være nøye konstruert. Derfor gir også disse psykiske forstyrrede tilstandene et inntrykk av å være villet, planlagt og konstruert. En galskap underlagt full kontroll? Uansett hva intensjonen er, gir det en interessant virkning av en forening av det uforenelige, en kontroll av det ukontrollerbare. Det er liksom en ro og aksept som hviler over det forstyrrede. Noe bryter med vår sedvanlige forståelse. En fin følelse!

Til sist må jeg nevne nr 13 og 12 som hang innerst inne i rommet. Dette var de to største bildene. Begge forestilte de to rom med to dører i hver ende, malt som de andre i bengalakk. Og begge hadde de en romkonstruksjon inni seg. Den ene svevde inni rommet, mens den andre var et slags vindu som var sperret med sort gitter. Slik sett var bildene komplementære til hverandre. Der det ene var sort, var det andre hvitt, der det ene hadde stripet tverrvegg, hadde det andre rutet tverrvegg, der det ene pekte inn, pekte det andre ut. Vinduet eller rommet i rommet, fungerte som en metakommentar til hovedrommet. Etter å ha stått å studert forskjellene og likhetene mellom de to konstruksjonene lenge, fikk jeg imidlertid følelsen av at dette dreide seg om noe annet.. det dreide seg mer om et psykisk rom enn et fysisk rom. En imaginær psykisk tilstand som enten er svevende lett og uhåndgripelig eller som er tung og lenket fast med gitter til veggen.

Kanskje Elstrøm her gir et bilde på to mennesketyper, to sjelstilstander? Den ene typen må alltid titte ut på de andre for å se hva de gjør, men klarer aldri å frigjøre seg fra sin egen tyngde.. den andre typen har en imaginær verden inni seg som er et skattkammer og en labyrint man aldri blir ferdig med. Jeg tenker det er en enkel, men talende skissering av de to primære typer handlinger vi mennesker gjør: Å titte ut og å titte inn... Det er også de to verdenene vi har å forholde oss til. Men ofte er det en som blir glemt på bekostning av den andre...

 

Tegnerforbundet har nylig fått egne nettsider: www.tegnerforbundet.no


 

 

 

 

 


Copyright: Tekst Gry Solbraa 2003 / Bilde Steinar Elstrøm 2003
BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing © 2003 Ettertrykk uten kildeangivelse ikke tillatt
BAROKKMINIMALIST
Årg. 2, nr 2 (april 2002)

 

 

HUMORISTISKE, IMAGINÆRE OG PSYKISKE ROM I BENGALAKK

Steinar Elstrøm. Tegnerforbundet 8. februar - 2. mars 2003

av Gry Solbraa