Eva Berge er en kunstner det er verd å legge merke til. Hun tilhører de relativt godt etablerte norske kunstnere, som er innkjøpt av diverse institusjoner, bl. a. Museet for Samtidskunst, men utenfor kunstnerkretser er hun ikke så veldig kjent. Det er synd. Hun uttrykker sitt prosjekt, en rå, konkret og fintfølende religiøsitet (!) i forskjellige genre og setter på en genial måte sammen disse forskjellige uttrykkene til en overbevisende helhet. Det er dristig og slående!

For en forunderlig vakker tittel, tenkte jeg, da jeg så folderen til Eva Berges utstilling på Kunsterforbundet: Det er morgen, slukk lampen. Nesten som et mantra: Det er morgen, slukk lampen.

Bildet på folderen talte ikke så meget til meg. Det virket for hardt, for geometrisk og for perfekt med kontrasten mellom de sorte brokonstruksjonene og den rød-orange-gule himmelen bak. Nesten som en elg i solnnedgang - uten elgen. Dette har jeg sett før, tenker jeg.

Inne i overlyssalen møter imidlertid en annen verden oss. Selv om jeg visst at Berge tidligere har malt mye figurativt - hun stilte sist ut ikoner i Uranienborg kirke - var jeg nå sikker på at hun hadde tatt en formalistisk vending. Min tenkning blir kullkastet!

Denne verden er så underlig lett og leken, samtidig som den er stram og gjennomtenkt. Berge viser at hun behersker det formale uttrykket fullt ut, som i den enkle "Seil": En mørkebrun baug som styrer opp mot et åkergult land der det ligger i et turkis stille vann. Rene, enkle linjer som dirrer av dynamikk og liv. Det er stramt, men det lever. Det har akkurat truffet den livets frekvens som gjør at alt kan fortsette uavbrutt. Utstillingen spenner fra det stramt formalistiske, via et mykere mer figurativt og stofflig formspråk og til et rent naivistisk formspråk. Sett hver for seg, vil noen av bildene gi totalt forskjellige assosiasjoner, satt i sammenheng med hverandre, som her i overlyssalen, overfører de mening på hverandre og forteller tilskueren om at det er en nær tilhørighet mellom disse så tilsynelatende forskjellige bildene. Hvor stor er ikke forskjellen mellom invitasjonsbildet "Det er morgen, slukk lampen" og det naivistiske "Vannet og tørsten": Et dådyr som bøyer hodet ned mot vannet for å drikke. En herlig naivistisk og stram linjeføring som vitner om at det finnes en samhørighet mellom de forskjelligste uttrykk.

Jeg tenker at Berge arbeider nettopp med dette: Å finne en harmoni og en spenning mellom det formale og det ikke-formale uttrykket, mellom forskjellige formspråk. Bildene hennes er formale inntil et visst punkt: Der blir de myket opp, blir gjort til en organisk og livnærende struktur, med et touch av øyeblikkets innfall, av sårets brudd, som avslører for oss at livet likevel ikke kun dreier seg om det rent formale.

Eva Berge

Nesten alle bildene har nøye gjennomtenkte titler som bringer tankene mot den kristne verden. "Dåpsvannet", "Oppvekkelsen", Peregrinatio Christi", "Jesu Kristi kjortel". Men det er ingen direkte eller anmasende kristenhet som viser seg. Jeg får snarere en følelse av en kristendom som liksom sitter i stoffet, i kledet, i mønsteret. Kanskje er det kristne selve den gestuelle kraften som får Berge til å fordype seg i disse forunderlige detaljene, som får henne til å se det skjønne i hverdagslige små detaljer og strukturen i et stoff hun kaller Jesu Kristi kjortel.

Eva Berge

Mange av bildene har et innslag av noe uregelmessig. Man ser det først ikke, så, når man ser det, gir dette en veloverveid ny dimensjon til bildene. Det kan minne om en flekk, en ulykke, en flenge eller arr. Men den er velplassert, som i "Arret": En stor hvit "planet" med "seil" skjærer ut i verdensrommet. Det kan være et fantastisk himmellegeme vi aldri før har sett, eller det kan være Jesu hvite kjortel som flagrer i luften. En deilig frihet i tolkningsrommet. En renhet. Men så ser vi arret; en rød liten stripe. Bitteliten. Men med en forunderlig kraft og energifelt rundt seg!

Jeg får assosiasjoner til Lucio Fontana i dette bildet. Men arret er mye mindre, mer uanseelig, men ikke mindre velplassert. Det trengs ikke en stor flerre for at det metafysiske skal trenge i gjennom.

Eva Berge: Dåpsvannet
Eva Berge: Dåpsvannet

Jeg må til slutt nevne "Dåpsvannet". Det er så herlig kitschy, sukkersøtt og usigelig vakkert på samme tid. Det er som rosa "kleder" med små varierende mønster hengende rundt som et teaterforreng og øverst oppe henger en liten rund blå form. Denne blir den lille uregelmessigheten. Et dristig avbrudd, nok en flerre. Jeg tror det er dette blå vi forbinder til tittelen. Dåpen som innslag av noe annet i menneskelivet? Et vindu ut mot noe der ute, eller inne? Forholdet mellom de sukkersøte rosa blondene og dåpsvannet er uklar, pirrende. Er det et dåpsvann sett opp ned? Den blondebeslåtte dåpskjolen som henger ned mot vannet? Romkonstruksjonen er fascinerende fordi vi ikke umiddelbart forstår hvordan det hele henger sammen. Både form og farge spiller på noe tvetydig som trigger undringen. Dette er en annerledes formalitet; en som har rom i seg for både kitsch, blonder og sukkertøy. Alt innlemmet i et sakralt alvor. Dette bildet skulle jeg gjerne hatt! Det gir meg en etterlengtet forbindelse mellom det metafysiske og det sukkersøte/prosaiske/banale. En deilig og avslappende følelse..

Eva Berge: Det er morgen, slukk lampen
Eva Berge: Det er morgen, slukk lampen

 

Eva Berge: Vannet og tørsten
Eva Berge: Vannet og tørsten

 

 

Kunstnerforbundet på nett:
www.kunstnerforbundet.no


 

 

 

 

 


Copyright: Tekst Gry Solbraa 2003 / Bilder Eva Berge 2003
BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing © 2003 Ettertrykk uten kildeangivelse ikke tillatt
BAROKKMINIMALIST
Årg. 2, nr 2 (april 2002)

 

 

DET ER MORGEN, SLUKK LAMPEN

Eva Berge. Kunsterforbundet, 8. februar - 2.mars 2003

av Gry Solbraa