Anne-Karin Furunes stiller ut på Galleri K i våremningen. Det er ved første øyekast kjente ting vi ser, i hvertfall for oss som fra tid til annen tar toget fra Nationaltheateret stasjon. Hennes perforeringsteknikk (fotografier "ført" på en hullet overflate, med hull av forskjellig størrelse og farge som "følger" fotografiet) er for det utrenede øyet uforandret, kanskje med den forskjellen at hun nå har anvendt den på vanlige lerreter. Motivkretsen er utvidet til å omfatte trær og skog, samtidig som noen av de "gamle" portrettene er bevart. Nytt er også billedskulpturen utenfor galleriet. Et stort ca 2x3 meters portrett av en muslimsk kvinne står der å hilser velkommen når vi kommer.

Jeg tenker at slik er det i denne verden av profitt; har man funnet frem til en stil som selger, må man holde seg til den.. Det gjelder alle, fra bedriftsledere til kunstnere. Synd for oss andre som går lei i mellomtiden...

Da denne fasen var over, begynte jeg i stedet å betrakte bildene møysommelig. Ingen tvil om at de er vakre og at de bringer med seg en umiskjennelig vag-flyktig og eterisk stemning.

Kanskje er det likevel en genuin kunstnerisk grunn til at hun vedblir i denne teknikken? Kanskje føler hun at den ikke er uttømt, at det fremdeles er mer å si. Eller kanskje tenker hun rett og slett at siden det ofte tar lang tid før en stor og treg befolkning har fått øynene opp for en kunstner og hennes teknikk, er det best å fortsette i samme sporet en stund til!

La meg stille spørsmålet: Hvilken virkning har så disse perforerte fotografiene på våre sanser? Det synes klart at motivet blir, om det er et portrett eller en allé av trær, vagere og mer drømmeaktig. Det flyktige og det forgjengelige aspektet trer frem. Og nettopp her inntreffer min underlige og kanskje paradoksale oppdagelse: Dette gjør at motivet, hvis vi lar det få lov, griper oss på en mer intens måte enn andre motiver. Det blir mer konkret i vår opplevelse av det!

Motivene til Furunes er svært enkle. Det er utvilsomt formen, måten de er fremstilt på som er det iøyenefallende. Dette kan nesten virke som en katarsis, en renselse, en befrielse fra den spam-kulturen vi ellers befinner oss i. Hvis man lar bildene hennes virke en stund, rokker de ved vår grunnleggende omgang med verden. De minner oss på et trekk ved verden og menneskene, for eksempel deres forgjengelighet og sårbarhet, som vi å vår travle mediainfiserte hverdag ikke griper fatt i, eller som vi glemmer.

Spesielt gjorde Hani 2002, skulpturen utenfor Galleri K inntrykk på meg. Som sagt er dette et stort aluminiumsbilde med portrett av en muslimsk kvinne, stadig fremstilt med perforeringsteknikk. Hun ser på meg med et verdig, kanskje litt sårt uttrykk. Det er alt. Hun er en helt vanlig muslimsk kvinne. Likevel er det noe som er annerledes: Perforeringsteknikken som også her gir bildet en karakter av vaghet, noe litt uvirkelig, får her en klar omvendt effekt! Det er akkurat som Furunes gjennnom sin teknikk avslører meg i mitt forhold til muslimske kvinner: Hennes fremstillingsmåte understreker nettopp det som kjennetegner mitt forhold til muslimske kvinner, og dermed blir jeg på en måte tvunget til å ta det hele opp til vurdering! Mine tanker ledes henimot det konkrete og partikulære og bryter opp det ellers vage, ja nettopp uvirkelige forholdet jeg har til muslimske kvinner...

Dette gjelder generelt: Hennes teknikk får en omvendt effekt: Ved nettopp å gjøre objektet vagt og flyktig, blir det på en måte påkrevd at vi tar det mer konkret og på alvor.

Man kan tolke Furunes verk dithen at hun setter spørsmålstegn ved hele den måten som massemedia reproduserer vår verden og bringer den inn i våre stuer. Alle detaljer får vi se, alle hendelser tar vi del i. Alt i riktig farger, "live", med autentiske stemmer og bomber, så konkret, så ubarmhjertig. Spørsmålet er om vi ikke for lengst er blitt immune mot denne konkrete og rå verden som blir bragt inn i våre stuer. Vi reagerer ikke lenger på den fordi den er blitt så altfor overtydelig og altfor overtolket. Det er ikke igjen noe tolkningsrom for oss, som kan gjøre at vår opplevelse blir konkret. For det må til en egen aktivitet fra oss selv for at det vi ser virkelig skal bli en del av oss, stå frem for oss med et konkret ansikt.

Ved å gi en gjennomhullet verden av mennesker og skoger, der alt så tydelig er satt sammen og løst opp i en kunstnerisk prosess, er Furunes med på å gi oss tilbake noe av dette fortolknigsrommet vi trenger for å igjen kunne gjøre verden til en del av oss, og dermed en del av noe større og meningsfullt. Hun gir oss en mulighet til å reetablere en ny ontologisk status i verden, til å gi vårt bidrag til hva ting er og hvordan vi skal se på det. En lang vei å gå..

Så, konklusjonen må vel bli at Anne-Karin Furunes får fortsette med sin perforeringsteknikk enda en tiårs tid...!

Anne-Karin Furunes: Black Trees IV
Anne-Karin Furunes: Black Trees IV

 


Anne-Karin Furunes: Hani 2002

 


Anne-Karin Furunes: Marlene Winter 2003

 

Galleri K på nettet: www.gallerik.com

 

 

 

 

 


Copyright: Tekst Gry Solbraa 2003 / Bilder Anne-Karin Furunes 2002-03
BarokkMinimalist / Hand to Mouth Publishing © 2003 Ettertrykk uten kildeangivelse ikke tillatt
BAROKKMINIMALIST
Årg. 2, nr 2 (april 2002)

 

 

HVILKEN VIRKNING HAR DE PERFORERTE FOTOGRAFIENE PÅ VÅR SANSNING?

Anne-Karin Furunes. Galleri K, 28. februar - 23. mars 2003

av Gry Solbraa